Aurhelle er et sammenkittet, hardt lag jord et stykke under overflaten.^[1]

Aurhelle dannes vanligvis i områder med råhumus som overflatelag og mye nedbør.^[1] Når vannet renner gjennom laget av råhumus, får det stor løsningsevne og vasker ut mineraler fra det øverste laget. De løste forbindelsene, særlig jernforbindelser, aluminiumforbindelser og fosforforbindelser, men også silikater og humus-stoffer, avsettes lenger nede og kitter jordmaterialet sammen til en aurhelle.^[1] Den er hard som sement og vanntett, og etter arten av sammenkittingsmateriale kalles den leiraurhelle når den er laget av leire, humusaurhelle når den er laget av humusstoffer og jernaurhelle når den er laget av jernforbindelser. Humusaurhellen er svart, jernaurhellen er rustrød på farge.

Aurhelle, som i Danmark kalles «al», var en av hovedårsakene til at det i Danmark var så vanskelig å dyrke heden. Man må bryte gjennom det kompakte jordlaget om det skal bli ordentlige avrenningsforhold i jorden. Man måtte derfor bruke dybdepløying da heden ble oppdyrket.

Løvetann er en av få planter som kan bryte gjennom aurhelle.^{[trenger referanse]}

Helt siden gallerkrigen er aurhelle brukt som bygningsmateriale i bolighus og kirker i Frankrike.^{[trenger referanse]} Dette gjelder for eksempel kirkene i Biscarrosse, Cazaux og Bonnut i regionen Landes.

I det attende århundre utviklet man vest i Frankrike en stålindustri basert på aurhelle, man hadde allerede brukt jernet til å smi redskaper i lang tid. Nå bygget man masovner som ble fyrt med trekull ved siden av elver som ga drivkraft til hammere som ble brukt for å slå med, og i en periode produserte man hundrevis av tonn med stål her. Men etter hvert ble det vanskelig å skaffe trekull og tilgangen på aurhelle minket. I tillegg ble det bygget jernbaner som gjorde det lettere å frakte stål fra områder hvor tilgangen på malm var større. I den grad aurhelle fremdeles brukes, er det for dekorative formål.