Benzodiazepiner er en gruppe kjemisk beslektede psykotrope legemidler med antiepileptisk (Antiepileptikum), angstdempende (Anxiolytika), muskelavslappende (muskelrelaksantia), anestetisk, respirasjonsdempende og søvninduserende (sedativ) virkning.

På grunn av betydelig avhengighets- og misbrukspotensial anbefales benzodiazepiner hovedsakelig til korttidsbruk.

Benzodiazepiner virker, i likhet med barbiturater, ved binding til GABA_A-reseptorer i sentralnervesystemet. De forsterker den hemmende effekten av nevrotransmitteren GABA ved å øke frekvensen av åpning av reseptorens kloridkanal. GABA_A-reseptoren er et protein bestående av fem subenheter som danner en ionekanal, der bindingsseter for både GABA og benzodiazepiner er lokalisert ekstracellulært. Benzodiazepiner har ingen signifikant effekt på reseptoren i fravær av GABA.^[1] Influks av kloridioner fører til hyperpolarisering av nevronet og dermed sentralnervøs depresjon.^[2]

De såkalte Z-hypnotika, herunder zopiklon og zolpidem, er nært beslektet med benzodiazepinene og virker også via GABA_A-reseptoren, men mangler antiepileptisk og muskelavslappende effekt. Disse legemidlene ble utviklet for behandling av insomni med mål om færre bivirkninger, som residualsedasjon, avhengighet og seponeringssymptomer. I Norge overstiger forskrivningen av zopiklon alene det samlede volumet av alle benzodiazepiner.^[3]

Vanlige bivirkninger inkluderer søvnighet, nedsatt hukommelse og redusert læringsevne. Ved langvarig bruk utvikles toleranse, særlig for de angstdempende og søvninduserende effektene. Benzodiazepiner virker respirasjonsdempende og kan, spesielt i kombinasjon med alkohol eller opioider, medføre livstruende respirasjonssvikt. Dette er blant årsakene til at bruk av benzodiazepiner i legemiddelassistert rehabilitering ikke anbefales uten tett medisinsk oppfølging.

Benzodiazepiner varierer i fettløselighet, noe som påvirker absorpsjon, distribusjon og eliminasjon. Den høye fettløseligheten gjør at de relativt raskt krysser blod–hjerne-barrieren.^[4] Metabolismen skjer hovedsakelig i leveren gjennom oksidative prosesser som N-dealkylering og alifatisk hydroksylering, eller ved glukuronidkonjugering.^[5] Metabolittene utskilles hovedsakelig via nyrene, og flere er fortsatt farmakologisk aktive med lange halveringstider. Diazepam metaboliseres for eksempel til nordiazepam, temazepam og oxazepam, som alle har psykotrop effekt.

Redistribusjon forklarer hvorfor den kliniske effekten avtar raskere enn legemiddelets halveringstid skulle tilsi. Etter at likevekt er oppnådd i hjernen, redistribueres benzodiazepiner til perifert vev, særlig fettvev og muskulatur, noe som reduserer konsentrasjonen tilgjengelig for reseptorbinding.

Det første benzodiazepinet, klordiazepoksid (Librium), ble oppdaget i 1954 av Leo Sternbach (1908–2005) ved Hoffmann-La Roche. Etter å ha blitt gjenoppdaget i 1957 viste forbindelsen seg å ha uttalte sedative egenskaper.

Lanseringen av diazepam (Valium) i 1963 ble ansett som et sikrere alternativ til barbiturater, og legemiddelet ble raskt utbredt i behandling av angst. Diazepam var det mest solgte legemiddelet i USA mellom 1969 og 1982. I 1973 ble avhengighetsproblematikken knyttet til benzodiazepiner kjent gjennom TV-programmet 60 Minutes.

• Alprazolam (Xanor)
• Diazepam (Valium, Vival, Stesolid)
• Klonazepam (Rivotril)
• Midazolam (Midazolam, Buccolam)
• Nitrazepam (Apodorm, Mogadon)
• Oxazepam (Sobril)

Langvarig eller regelmessig bruk av benzodiazepiner kan føre til fysisk avhengighet, og seponering kan utløse Benzodiazepin-abstinens med psykiske og somatiske symptomer. Risikoen øker ved daglig bruk over flere uker, og abstinens kan blant annet omfatte angst, søvnforstyrrelser, uro, kroppslig ubehag og i alvorlige tilfeller kramper.^[6][7]

• Norsk legemiddelhåndbok
• Benzoinfo.dk
• Drugs.com – Benzodiazepines