For den engelske kongen, se Henrik V av England

Henrik V av Sachsen (født 11. august (antakelig) 1086, og ikke 1081, død 23. mai 1125 i Utrecht) var konge av Tyskland i årene 1106–1111 og tysk-romersk keiser i årene 1111–1125. Han var sønn av Henrik IV av Sachsen og Bertha av Torino og dermed Salier-dynastiet. Han var gift med Mathilda av England.^[3]

Henrik Vs periode som keiser kom samtidig med avslutningen av Investiturstriden, noe som endte med at Henrik V gikk med på pavens krav i Wormskonkordatet i 1122, noe som ga kirken større frihet i forhold til kongemakten, men som ga den tyske kongemakten vetorett i bispeutnevnelser. Dette, og det at nyutnevnte biskoper skulle få ring og bispestav fra kongen hånd, gjorde at Henrik V for ettertiden står fram som en vinner. Dette skyldes nok den enorme makt som lå hos den tysk-romerske keiser på denne tiden.