Lippovanere (rumensk: lipoveni) er en særskilt gruppe av gammeltroende som stammer fra utvandrede russere (starovery).^[1] Deres forfedre utvandret fra Russland til Bulgaria, Romania og Ukraina, hovedsakelig rundt Donaudeltaet.^[2]

Navnet lippovanere antas av noen å være avledet av høytiden Flippovka, en fridag oppkalt etter apostelen Filip. En annen teori er at det er en henvisning til den religiøse lederen Filip Pustoviat (1672–1742). Hans tilhengere ble kalt filippovcy eller (fi)lippovane).^[1] En tredje teori er at navnet utledet av det russiske Липа (lipa), lindetreet, og en fjerde at ordet kan ha opphav i et vanlig stedsnavn, Lipova.^[3]

Religionen utgjør kjernen i de rumenske og bulgarske lippovanernes identitet. De brøt med den ortodokse kirken, da de nektet å akseptere de liturgiske endringer som patriarken Nikon (1605–1681) hadde gjennomført.^[1][4] De anser sin egen trosbekjennelse som basert på den arketypen som opprinnelig ble etablert av Gud, Jesus Kristus og Den hellige ånd, og at denne kommer direkte til uttrykk i liturgien.^[5]

Lippovanerne tok avstand fra presteembetet og de hellige sakramentene, ekteskapet og verneplikten. De hadde ikke lov til å danse, og nektet å avsverge troskap til tsaren eller å be for ham. De betraktet det som sin høyeste lykke å dø for sin tro på bålet eller gjennom faste.^[1]

Utvandringene fra Russland til Romania gikk til de historiske landskapene Moldavia, Bessarabia, Nord-Bukovina, Mutenia og Dobrudsja. En bosetting i Romania kalt «lippovansk» nevnes første gang i et dokument fra 1742. Dokumentet viser til at lippovanerne hadde oppholdt seg i landsbyen Lipoveni, tidligere Socolinți siden 1724. Stedet er idag en del av kommunen Mitocu Dragomirnei i fylket Suceava.^[6]

Den østerrikske keiseren Josef II ga Lippovanerne et fristed i Bukovina, som i 1775 var innlemmet i det habsburgske riket. Lippovanerne fikk frihet til å utøve sin religion. De bygget egne klostre enda de som folkegruppe ikke var flere enn ca. 3000. Lippovanerne ble også fritatt for verneplikt mot at de gjorde siviltjeneste på sykehusene.^[1] Lippovanerne satte pris på sine privilegier, og respekterte til gjengjeld de østerrikske lovene. Gjennom sine kunnskaper i håndverk og landbruk, utviklet de den østerrikske provinsen.^[1]

Lippvanernes motvilje mot å delta i krig, hindret dem ikke i å drive med omfattende krypskyting. De avvek fra de øvrige folkegruppene i området, blant annet rutenere, rumenere, tyskere, jøder, polakker, ungarere og roma. Alle de som ikke delte lippovanernes tro, betraktet de som urene. Egne syke ble ikke behandlet og kjøtt var forbeholdt karnevalstiden før fasten i påsken. Skolegang ble betraktet som overflødig luksus.^[1]

Mot slutten av 1800-tallet valgte mange lippovanere likevel å underordne seg det kirkelige hierarkiet, og fulgte den ordinære liturgien. Mange av dem gikk over til den gresk-ortodokse kirken.^[7]

Lippovanerne var opprinnelig virksomme som birøktere, brønngravere og fremfor alt fruktdyrkere. Med sine små vogner transporterte de blant annet kirsebær, aprikoser, epler, pærer, plommer, nøtter, druer, honning, olje og voks og eksporterte dette også til land utenfor det habsburgske riket.^[1]

Mange lippovanere lever fortsatt som fiskere i Donaudeltaet, i grensetraktene mellom Romania og Ukraina. Kommunisttidens omlegging til stordrift i både fiskeri og landbruk, endret likevel lippvanernes levesett vesentlig. Det samme gjorde nye grenser som ble satt under både første og andre verdenskrig.^[1]

Den lippovanske kirken ble offisielt godkjent i Romania i 1946, men likevel undertrykt i kommunisttiden. Etter kommunismens fall ble det etablert en forening for de lippovenske russerne i Romania, Obscina russkih-lipovan rumany, ORLR. Formålet er å bevare det russiske språket, de gamle ritene og gammel bruk og sedvane.^[1] Foreningen utgir (per 2018) en egen avis Zorile (morgengry).^[1]

De gjenværende lippovanerne bor også i dag i stor utstrekning i karakteristiske hus bygget av leire, tre og med halmtak. Hustomtene er skapt ved å drenere den fuktige grunnen. Deres farger er svart og blått. De svarte rosjekter som i dag gjerne også blir påmontert en motor, er et særlig kjennetegn liksom det blå korset på gravene.^[1]

Den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescus kanaliseringer av Donaudeltaet førte til en stor utrydning av sivfloraen i våtmarksområdene. Dette førte videre til en stor utflytting av lippovanere fra dette området. Turisttilstrømmingen for å se deltaets fauna ble også redsert. Det hadde vært en del av lippovanernes næringsgrunnlag å vise turistene rundt i deltaet i båt. Deltaets befolkning av lippovanere var i 1970 ca. 21 000 og hadde i 1995 sunket til ca. 15 000.^[1]

I 2011 bodde det 23 487 lippovanere i hele Romania. De fleste av disse bodde i Tulcea fylke (16 350), Constanţa fylke og Năvodari. Det fantes også mindre lippovanske bosettinger andre steder i Romania og dessuten i Bulgaria.^[5]

Lippovanerne inngår i den etniske mosaikk i området, sammen med tyrkere og roma (Constanţa, Tulcea, Silistra og Varna), tatarer i Constanta og Slistra, ukrainere i Tulcea og Suceava, grekere i Tulcea, polakker og tyskere i Suceava og armenere og valaker i Varna.^[5]

Den andelen av lippovanerne i Romania som oppga seg som etniske russere, utgjorde i 1992 0,2% av befolkningen. Andelen var i 2011 sunket til 0,1%.^[5]

En stor andel av lippovanerne i Donaudeltaet er (per 2018) bosatt i den ukrainske byen Vylkove. Etter kommunismens fall har muligheten for turisme økt. Muligheten for å bevare noe av lippovanernes tradisjonelle levesett, har dermed blitt bedre.^[1]

• (en)Lipovan people – kategori av bilder, video eller lyd på Commons👁 Rediger på Wikidata
  
• Youtube: Lipoveni în Ghindărești - Lipovan/Russian music on the Danube River, Romania