Høyre

Partiet Høyre ble etablert i etterkant av den bitre striden i 1884 da Stortinget fikk den konservative regjeringen dømt i Riksretten. Stortinget utvidet ved dette sitt kompetanseområde i retning av parlamentarisme, noe de konservative mente var en undergraving av maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

Grunnlaget for partiet var de 190 lokale grunnlovsforeningene. Det landsdekkende Høyre ble imidlertid etablert etter nederlaget for de konservative. Målet var da å innrette seg etter den nye parlamentariske virkeligheten.

Selv om Høyre ble etablert som en reaksjon mot å utvide folkestyret, ble partiet likevel bygd på moderat grunn. Høyre godtok fra inngangen til 1890-årene den nye statsskikken og bidro selv til utviklingen av norsk parlamentarisme. Av denne grunn kunne Høyre blant annet samarbeide med den moderate delen av Venstre.

Frem til unionsoppløsningen i 1905 søkte Høyre å bevare unionen med Sverige, men partiet tok forbehold om Norges likestilling, og motsatte seg Venstres mer utfordrende politikk.

Høyre hadde regjeringen i periodene 1889–1891 og 1893–1895 der Emil Stang var statsminister og 1895–1898 da Francis Hagerup var statsminister.

I 1903 meldte en del liberale venstremenn overgang, og partiet ble omdannet til Samlingspartiet. I 1903 dannet Francis Hagerup sin andre regjering, som i 1905 ble rekonstruert på bredere grunnlag av Christian Michelsen.

Etter unionsoppløsningen gikk en del av Venstre i forbund med partiet, som i 1910 støttet en koalisjonsregjering med Frisinnede Venstre under ledelse av Wollert Konow.

Etter misnøye med regjeringens standpunkt i striden om konsesjonslovene trakk partiet sine statsråder tilbake. I 1912 hadde partiet selv regjeringen under Jens Bratlie. I 1913 tok partiet igjen navnet Høyre.

Under Bratlies ledelse ble en strammere høyreprofil markert. Partiet orienterte seg under første verdenskrig i en mer bondevennlig retning og gikk inn for korntoll.

Høyre hadde regjeringsansvar i periodene 1920–1921, 1923–1924 med Otto B. Halvorsen som statsminister, senere Abraham Berge fra Frisinnede Venstre og i 1926–1928 med statsminister Ivar Lykke.

Carl Joachim Hambro var Høyres dominerende lederskikkelse i store deler av mellomkrigstiden, og i flere år etterpå. Han ble aldri statsminister, men var formann i Høyre i 1928–1934 og 1945–1954. Dessuten var han stortingspresident i 1926–1933 og fra 1935 til 1945.

Fra mellomkrigstiden av var partiet sterk forkjemper for borgerlig samling mot den politiske arbeiderbevegelsen, sterkest representert ved Arbeiderpartiet.

Arbeidet for borgerlig samling ble særlig aktuelt i 1950-årene, da Arbeiderpartiets flertallsregjeringer skapte frustrasjoner i Høyre. I likhet med sentrumspartiene måtte partiet finne seg i å stå på sidelinjen i politikken i denne perioden.

Partiet hadde statsministeren, John Lyng, og fire statsråder i den borgerlige samlingsregjeringen som satt fra 28. august til 25. september 1963 da Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering ble felt etter Kings Bay-saken.

I den borgerlige koalisjonsregjeringen, ledet av Senterpartiets Per Borten, som ble dannet etter stortingsvalget i 1965 og satt til 1971, hadde Høyre utenriksministeren og fem andre statsråder.

I 1973 gjorde partiet et dårlig valg, men fra 1975 til 1981 var Høyre inne i en vedvarende og kraftig fremgang, ofte kjent som «høyrebølgen». Partileder Erling Norvik fra Finnmark blir tilkjent mye av æren for denne fremgangen på grunn av sin friske, folkelige stil som førte til at partiet trakk til seg nye velgergrupper, særlig på bygdene.

I 1981–1983 satt partiet alene i regjering med Kåre Willoch som statsminister, og i 1983–1986 i flertallsregjering med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, men ved valget i 1985 mistet regjeringen sitt flertall. I 1989–1990 satt Høyre i regjering i koalisjon med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Den siste av disse regjeringene var ledet av Jan P. Syse.

Høyrebølgen skyldtes dels endringer i velgernes synspunkter, dels at Høyre beveget seg mot sentrum, samtidig som Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal og Venstre nærmest forsvant. Etter 1983 stabiliserte høyrebølgen seg, og i siste del av 1980-årene gikk Høyre tilbake i oppslutning.

I 1990-årene hadde Høyre svak oppslutning, før partiet fikk et oppsving ved valget i 2001. Det er verdt å merke seg at partiets resultater ved kommunestyre- og fylkestingsvalg lå jevnt over 20 prosent også gjennom dette tiåret, tross svak oppslutning ved stortingsvalgene i 1993 og i 1997, da resultatet ble 14,3 prosent.

Fra 2001 til 2005 deltok partiet i Kjell Magne Bondeviks andre regjering sammen med KrF og Venstre, der Høyre hadde flertallet av statsrådene. Stortingsvalget 2005 ble Høyres dårligste noensinne, med 14,1 prosent.

Fremveksten av Fremskrittspartiet (Frp) betydde, særlig etter valget i 1985, at den etablerte koalisjonen mellom Høyre og sentrumspartiene ikke lenger var nok til å samle flertall i Stortinget. Det tok likevel lang tid før Høyre gikk inn for regjeringssamarbeid med Frp.

Ved valget i 2009 var Høyre for første gang åpent innstilt på samarbeid både med Frp og sentrum, men intensjonene kunne ikke prøves ut, siden Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering beholdt flertallet.

Et bredt regjeringssamarbeid mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre var partiets uttalte ambisjon både før og etter stortingsvalget i 2013, som ble en stor seier for Høyre. Med en oppgang på nesten ti prosentpoeng dannet Høyre mindretallsregjering sammen med Fremskrittspartiet og inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti som parlamentariske støttespillere. Høyre ønsket primært at alle de fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen, men KrF og Venstre konkluderte med at de ville stå utenfor regjeringen. Høyres leder, Erna Solberg, ble statsminister.

Stortingsvalget i 2017 ble en ny triumf for Høyre og for Erna Solberg personlig. Partiet beholdt regjeringsmakten, selv om valgresultatet var et lite tilbakeslag i forhold til 2013-valget. Høyre fikk 25 prosent (mot 26,8 prosent i 2013) og 25 mandater (tre færre enn i 2013). Ved siden av Kåre Willoch er det bare Erna Solberg av Høyres statsministere som har regjert lengre enn én fireårsperiode.

For Høyre var det enda en triumf at Venstre i januar 2018 valgte å bli en del av Solberg-regjeringen. Den var riktignok fortsatt en mindretallsregjering, men for Høyre var det av stor symbolsk betydning at et av de borgerlige sentrumspartiene var villig til å delta i en regjering som også inkluderte Fremskrittspartiet.

Da også Kristelig Folkeparti i januar 2019 bestemte seg for å gå inn i regjeringen, hadde Høyre og Solberg nådd sitt mål om å etablere en borgerlig flertallsregjering, den første siden 1985. Men etter utvidelsen oppsto det også større politiske spenninger i Solberg-regjeringen som satte statsministerens lederegenskaper på prøve. Uenighet om bompengepolitikken sommeren 2019 var nær ved å sprenge regjeringen. I januar 2020 vedtok Frp å tre ut av regjeringen, etter stigende misnøye og uenighet særlig med Venstre og KrF. For Høyre var det et nederlag at Erna Solbergs flertallsregjering var ved veis ende og fra 24. januar igjen en mindretallsregjering.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk den rødgrønne opposisjonen flertallet i Stortinget, og Solberg-regjeringen søkte avskjed. Høyre gikk markant tilbake og fikk 20,4 prosent av de avgitte stemmene, en tilbakegang på 4,6 prosentpoeng. Partiet fikk 36 representanter, som var 9 færre enn ved valget i 2017.