Russlands historie

Offisiell russisk historieskriving fører en uavbrutt kontinuerlig linje tilbake til Det kyivske riket (Kyivriket, Kyiv-Rus, eller Gardariket i norrøn tradisjon). Denne historieskrivingen er tett knyttet til president Vladimir Putins nyimperialistiske ambisjoner i det postsovjetiske området. Når Russland i dag skriver sin historie fra Det kyivske riket til dagens russiske statsdannelse, er det som del av en argumentasjon om at Ukraina ikke har rett til å eksistere som selvstendig stat.

I realiteten var Det kyivske riket en østslavisk statsdannelse fra 800-tallet til 1200-tallet som dekket deler av det som i dag utgjør Ukraina, Belarus og Russland, med den sørlige bystaten Kyiv som et ledende sentrum. Fra 1300-tallet utviklet den sørlige, nordlige og østlige delen av Det kyivske riket seg i ulike retninger og dannet etter hvert grunnlaget for flere statsdannelser med ulike språk, kulturer og historier.

Det fremvoksende Moskvariket i øst ble preget av mongolenes erobring av den eurasiske sletta fra 1220-tallet og utviklet seg relativt isolert fra den politiske, kulturelle og religiøse utviklingen lengre vest i Europa. Etter en periode som vasallstat under mongolene gikk det moskovittiske riket over til å bli et ekspansivt fyrstedømme og imperium. I 1721 ble Det russiske keiserdømmet formelt etablert.

Etter den russiske revolusjon i 1917 ble Russland en republikk, som fra 1922 inngikk i Sovjetunionen.

• Les mer i artikkelen om Det kyivske riket

I 1223 begynte mongolene, ofte kalt tatarene, å gjøre sitt inntog på den eurasiske sletta og i 1237–1238 invaderte de handelsstedet Moskva. Her varte mongolveldet lengre enn i det belarusiske og ukrainske kjernelandet, og mongolenes kultur og styresett kom til å prege det fremvoksende moskovittiske riket. Mongolene utpekte etter hvert en storfyrste som samlet inn skatter på deres vegne. I siste halvdel av 1300-tallet gjorde moskovittene opprør mot mongolene, og slo dem på Kulikovosletta – selv om seieren ikke var definitiv.

Kulturelt levde Moskva-riket sitt eget liv, først på grunn av politisk isolasjon, dernest frem til Peter den stores tid grunnet bevisst avskjerming mot den katolske, vesteuropeiske kultur. Storfyrsten Ivan 3. lyktes i å frigjøre Moskva-riket fra mongolene mot slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet, og startet en lang rekke erobringer som utvidet riket betydelig. Etterfølgeren, Ivan 4. «den grusomme» var den første Moskva-fyrsten som tok tittelen tsar (fra det latinske caesar).

Utover 1500-tallet og gjennom 1600-tallet fortsatte Moskva-riket sine erobringer og kriger. Det lå i krig og konflikt med Polen og Det osmanske riket, og betydelige deler av Ukraina havnet i disse konfliktene under tsarene. I denne perioden ble det gjort både vellykkede og mislykkede forsøk på handelsekspansjon, og kolonister bosatte seg østover gjennom det nordligste Asia. Kirken, ledet av patriarken fra slutten av 1500-tallet, var en viktig støtte for tsaren, men hindret også påvirkning og modernisering fra vest.

• Les mer i artikkelen om Russlands tidlige historie fra 1240 til 1700

I 1712 flyttet Peter den store hovedstaden og imperiets maktsentrum fra Moskva til den nye byen St. Petersburg (grunnlagt i 1703) ved Finskebukta, som del av et større reformarbeid for å modernisere og styrke Russland. Samtidig kjempet og vant han mot Sverige i den store nordiske krig (1710–1721). Etter seieren tok Peter den store tittelen keiser (imperator), som et symbol på Det russiske keiserdømmets nye stilling som europeisk stormakt. Tittelen ble siden brukt av hans etterkommere.

Peter innførte nye organisasjonsformer for statsstyret og ny kirkeordning som avskaffet patriarkatet. Økonomisk og kulturell utvikling ble forsøkt fremmet ved blant annet verving av utenlandske fagfolk, nytt skolesystem, opprettelse av den første avis, modernisering av alfabetet og opprettelse av vitenskapsakademi og universitet. På 1700-tallet ble ulikhetene større mellom bondestanden og godseieradelen.

Det russiske keiserdømmet kriget, erobret og ekspanderte på 1700- og 1800-tallet. Blant annet beleiret det Berlin under den prøyssiske sjuårskrigen, sikret adgang til Svartehavet, kriget mot Konstantinopel, annekterte Krim og tok deler av Polen, Litauen, Kurland og Finland.

Midten av 1800-tallet ble preget av reformer og frigjøring av bøndene som fikk rett til å kjøpe jord. Jordspørsmålet viste seg imidlertid vanskelig å løse og mange bønder fikk stor gjeld. Det var stadige uroligheter på landsbygda, som ble forsterket av befolkningsøkning.

Det var stor spenning i forholdene til europeiske land som Østerrike-Ungarn på Balkan og tidvis også Tyskland. De russiske tsarene Aleksander 2. og Aleksander 3. holdt likevel fast ved «trekeiserpolitikken». Det var et samarbeid mellom keiserne i Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland etablert 1872, og bekreftet igjen i 1881. Trekeiserpolitikken innebar at hvis en av maktene ble involvert i krig, skulle de to andre forholde seg nøytrale. Den tyske kansler Otto von Bismarcks antirussiske kredittpolitikk og andre faktorer førte likevel til at Russland i 1893 inngikk en allianse med den franske republikken, og Russland fikk store franske lån og investeringer.

Industrialiseringen preget store deler av verden på 1800-tallet, og fra slutten av århundret også det russiske keiserdømmet. Den russiske stat var den viktigste initiativtageren for industrialiseringen, som hadde relativt få ringvirkninger utenfor byene og de nye industriområdene som ble liggende som enklaver. Riket forble i første rekke et jordbruksland, men samfunnsforholdene ble gradvis endret. Tekstilindustri, jernbanebygging, gruvedrift og metallurgi, kullbryting og oljeproduksjon førte til økt antall arbeidere. Antallet fabrikkarbeidere steg, men de tjente og bodde dårlig, ofte i sterkt konsentrerte områder. Mange utviklet en egen klassebevissthet. Den fremvoksende revolusjonære bevegelsen ble først holdt i sjakk av et sterkt politiapparat, men matmangel og misnøye vokste – blant annet som følge av krigen mot Japan i 1904–05. Den første russiske revolusjonen fant sted i 1905, og endte med opprettelsen av Russlands første representative forsamling, Dumaen. Russlands deltagelse i første verdenskrig, som brøt ut i 1914, var svært krevende for landet.

• Les mer i artikkelen om Det russiske keiserdømmet fra 1721 til 1917
• Les mer i artikkelen om Den russiske revolusjonen i 1905

Det teknologisk tilbakestående Russland holdt ikke ut den enormt krevende første verdenskrigen. Litt etter litt forfalt hele statens maktapparat og i mars 1917 blusset det opp en ny revolusjon. Matmangel og dyrtid førte til demonstrasjoner mot krigen, som ble slått hardt ned av tsar Nikolaj 2. Soldater fikk ordre om å skyte mot demonstrantene i Petrograd (nåværende St. Petersburg), noe som økte uroen og førte til at revolusjonen spredde seg til militæret. Tsaren måtte abdisere, og ble i 1918 henrettet med sin familie.

Etter tsarens abdikasjon ble Russland styrt av en provisorisk regjering. I november 1917 tok bolsjevikene makten. Bolsjevikene var den radikale fløyen innenfor Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDRP), som under ledelse av Vladimir Lenin ønsket at partiet skulle lede arbeiderklassen som et eliteparti. Bolsjevikene kalte seg senere for kommunister, og partiet fikk navnet Det russiske kommunistparti i 1918.

Bolsjevikenes maktovertakelse ble etterfulgt av en lang og blodig borgerkrig. Ved borgerkrigens slutt kom revolusjonen inn i en krise. Blant annet gjorde bønder opprør en rekke steder på grunn av tvangsrekvireringen av korn. Motstanden ble slått ned med våpenmakt, og utviklingen gikk i retning av at kommunistpartiet fikk maktmonopol. Det nye Sovjet-Russland ble en ettpartistat.

• Les mer i artikkelen om Den russiske revolusjon

Ved sammenbruddet av det russiske keiserriket ble Finland, Polen, Estland, Latvia og Litauen selvstendige stater. Andre steder innenfor det gamle tsarriket ble det opprettet egne sovjetrepublikker der kommunistene hadde makten. I tillegg til Russland gjaldt dette Ukraina, Belarus og de transkaukasiske landene Armenia, Aserbajdsjan og Georgia. I Georgias tilfelle skjedde dette etter landet ble invadert av Den røde armé (hæren dannet av bolsjevikene) som avsatte regjeringen.

Økonomisk og militært samarbeid mellom sovjetrepublikkene, og ikke minst Moskvas dominans, trakk i retning av en forening. Det endte med en samling av de ulike republikkene i en felles union – Sovjetunionen, som ble opprettet 30. desember 1922.

Sovjetunionen var verdens største stat og dekket omtrent 1/6 av jordens samlede landoverflate. Den ble styrt av Sovjetunionens kommunistiske parti, og stod i opposisjon til de vestlige, kapitalistiske landene. Fra slutten av 1920-tallet innførte Josef Stalin et planøkonomisk system som avskaffet markedsøkonomien. Stalins svært brutale styre, fra rundt 1928 til sin død i 1953, var preget av rask industrialisering, tvangskollektivisering av jordbruket, fangeleirer og omfattende terror mot egen befolkning.

• Les mer om Stalinismen

Sovjetunionen spilte en avgjørende rolle under andre verdenskrig (1939–1945). I 1939 ble landet alliert med Nazi-Tyskland, som senere angrep dem. Sovjetunionen inngikk så en allianse med blant annet USA og Storbritannia, som gikk seirende ut av krigen. Sovjetunionen led militære og sivile tap på rundt 27 millioner mennesker, som er større enn noe annet land.

Alliansen med vestmaktene vedvarte ikke for Sovjetunionens del. Under den kalde krigen (1945–1991) dannet landet en allianse sammen med kommuniststyrte stater i Øst-Europa og dannet Warszawapakten, som motvekt til USA og NATO. Etter Stalin ble Nikita Khrusjtsjov Sovjetunionens leder. Han stod for en viss liberalisering og åpning mot Vesten. Under hans etterfølger, Leonid Brezjnev, ble flere av disse reformene reversert. Nå begynte også en økonomisk stagnasjonsperiode for Sovjetunionen.

Etter at Mikhail Gorbatsjov overtok som partisjef i 1985, ble Sovjetunionen liberalisert under slagordene glasnost og perestrojka, og i 1991 ble unionen oppløst. Ved oppløsningen besto Sovjetunionen av 15 sovjetrepublikker, Russland var blant disse.

• Les mer i artikkelen om Sovjetunionens historie

Boris Jeltsin ble den første russiske presidenten etter oppløsningen av Sovjetunionen. Under Jeltsins ledelse ble det satt i gang et omfattende reformprogram i det nye, selvstendige Russland. Økonomisk omstilling ble høyest prioritert, noe som medførte full prisliberalisering og omfattende privatisering. Befolkningen opplevde raskt en kraftig inflasjon. Den økonomiske omstillingen bidro også til et dramatisk fall i produksjonen. Utfordringene gjorde at oppslutningen om markedsreformene avtok.

I desember 1994 rykket russiske styrker inn i føderasjonsrepublikken Tsjetsjenia for å stoppe den separatistiske utviklingen der, men krigen ble upopulær i Russland. I 1996 ble russiske tropper trukket ut, men Russland innledet en andre tsjetsjeniakrig i 1999. Økonomiske utfordringer tæret på Jeltsins popularitet. Han ble sittende til 1999.

Vladimir Putin ble president i 2000, og ble siden gjenvalgt for en andre periode. Deretter fikk han rollen som statsminister mens Dmitrij Medvedev var president, før Putin igjen ble valgt for en tredje, fjerde og femte presidentperiode. Maktkonsentrasjon under presidentembetet har preget russisk politikk siden årtusenskiftet, og i 2020 endret Putin den russiske grunnloven slik at han kan bli sittende som president fram til 2036.

Utenrikspolitikken til Russland har spesielt vært preget av hvordan landet skulle forholde seg til tidligere sovjetrepublikker. Russiske militære enheter deltok i borgerkriger i tidligere sovjetrepublikker: i Moldova (1992), i Georgia (1992–1993) og i Tadsjikistan (1992–1997). Forholdet til regimene i Georgia og Ukraina ble etter hvert anstrengt. Forholdet til Vesten var lenge positivt og preget av ulike forsøk på samarbeid, men ble gradvis verre etter Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004.

I 2014 ble Krimhalvøya, som var en autonom republikk i Ukraina, invadert av russiske styrker, og annektert og innlemmet i Den russiske føderasjonen. Samtidig startet Russland en fordekt krigføring øst i Ukraina. I 2021 samlet Russland store militære styrker på grensa til Ukraina og invaderte landet i 2022.

• Les mer i artikkelen om Russlands historie etter 1991
• Les mer i artikkelen om Krigen i Ukraina siden 2022

• Oversikt over Russlands historie
• Statsoverhoder i Russland
• Russlands forhistorie
• rus
• Det kyivske riket
• Gardarike
• 1905-revolusjonen
• Den russiske revolusjon
• Den russiske borgerkrigen
• Sovjetunionens historie
• Russlands historie etter 1991