Sigmund Freud

Freud ble tidlig opptatt av drømmer og hva det kunne fortelle om ubevisstheten. Han mente at drømmeanalyse var en vei inn i pasientenes indre liv, og en måte å forstå ubevisstheten på. I tillegg til pasientenes drømmer, analyserte Freud også sine egne drømmer og disse analysene utgjør en del av hans første store verk, Drømmetydning (1900).

I dette verket insisterer Freud på at alle drømmer, selv de mest absurde, har mening. Han mente at alle drømmer, på en forkledd måte, uttrykker et ønske. Drømmer må dermed tolkes om de skal forstås. Både arbeidet med pasienter og Freuds egen selvanalyse var viktige erfaringer for utviklingen av psykoanalysen som fag.

Freud hadde betydelige ideer om seksualitet, og da særlig infantil seksualitet, hovedsakelig presentert i Tre Avhandlinger om Seksualteorien (1905). Ifølge Freud er det hos barnet knyttet en spesiell lystfølelse rundt ulike kroppsåpninger, som han videre deler inn i stadier: den orale, anale og falliske.

Freud mente at man kan se spor av den infantile seksualitet i ulike måter personen i voksen alder håndterer konflikter og utfordringer. Behov for kontroll og aggresjon ble knyttet han for eksempel knyttet til det anale. Disse teoriene er fremdeles gjenstand for diskusjon og kritikk, også blant psykoanalytikere.

I konteksten av den infantile seksualitet, presenterte Freud ideen om ødipuskomplekset, som tar utgangspunkt i Sofokles' greske tragedie om kong Ødipus. Ifølge ødipuskomplekset, har barnet har sterke følelser overfor sine foreldre. Kjærlighet kan veksles med hat, og senere psykiske problemer kan ha sitt utgangspunkt i følelsesmessige låsninger mellom barnet og foreldre.

I 1905 publiserte Freud også Dagliglivets psykopatologi. Her er han opptatt av forsnakkelser og feilhandlinger, fenomener som ingen hadde tillagt mening tidligere. I likhet med drømmene, tenkte Freud at også disse handlingene hadde mening. Altså er en forsnakkelse noe fra det indre som kommer til overflaten – det er noe annet enn vårt bevisste 'jeg' som handler og taler i oss. Det er det Freud kaller det ubevisste. I populærkulturen har dette senere blitt kjent som en «Freudian slip».

Med utgangspunkt i dette, lanserte Freud i 1923 en ny modell der han deler inn personligheten i tre lag: id (det-et), ego (jeg-et) og superego (overjeg-et):

• Drifter og «primitive» impulser tilskriver han til id,
• moralen til superegoet
• og egoet ligger skvist inn mellom id-et og superegoet.

Freud understreker likevel at det ikke nødvendigvis er klare grenser mellom dem, og at de kan også kan farges av hverandre. Han mener dermed at samspillet mellom id-et, egoet og superegoet gir innsikt i en persons personlighet.

Driftteorien er en av Freuds mange omdiskuterte teorier. Ifølge Freud er en såkalt dødsdrift en av livets grunnleggende drifter, ved siden av livsdriften (eros). Det er vanlig å knytte dødsdriften til destruksjon og misunnelse, men den rommer også en søken etter ro.

Selv om kjernen i driftsteorien er motsetningen mellom disse, forandret Freud flere ganger på hvilke drifter det skulle dreie seg om. I den siste versjonen var det igjen eros som sto mot dødsdriften.

Mange psykoanalytikere har vært kritiske til idéen om dødsdrift. Flere har koblet dette til tragedier i Freuds personlige liv: kreftsykdom hos ham selv og tap av både en datter og et kjært barnebarn.

Freud hadde et skiftende forhold til sin jødiske identitet. Han var redd for at det jødiske skulle bli et for framtredende trekk ved hans psykoanalyse. Samtidig ble han utvilsomt påvirket av hans jødiske bakgrunn, for eksempel når det gjaldt vekten på tolkninger i psykoanalytiske behandling. Ideen om at ord og uttrykk ikke er tilfeldig valgt, var inspirert av det jødiske.

Freud hadde en sterk overbevisning om at intet er tilfeldig i våre liv. Men han var også opptatt av at det ikke nødvendigvis lå en årsak alene bak hver enkelt av våre handlinger. Ideen om Überdeterminierung, overbestemthet, var viktig for å unngå for enkle forklaringer. Freud fasthold at mennesket er en kompleks skapning som er sårbar for indre konflikter.

Freud var også inspirert av litteratur og kunst. Freud satte forfattere som Fjodor Dostojevskij, William Shakespeare og Sofokles særlig høyt. Han mente de hadde tilgang til kilder til forståelse og i en viss forstand foregrep psykoanalysen.

Freud hadde også et sterkt forhold til arkeologi og spesielt den greske kultur. En psykoanalytisk behandling sammenlignet han med en arkeologisk utgravning. En pasient bemerket at å komme til ham, var som å gå inn i et museum. Freud var omgitt av 2000 antikviteter. De omga ham enten han leste og skrev eller lyttet til pasienter.

• Die Traumdeutung (1899, norsk oversettelse: Drømmetydning, 1969, 1985 (i to bind) og 1999)
• Zur Psychopathologie des Alltagslebens (1901, norsk oversettelse: Dagliglivets psykopatologi, 1968)
• Bruchstücke einer Hysterie-Analyse (1905, norsk oversettelse Bruddsykker av en hysteri-analyse, Dora, 2007)
• Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie (1905, norsk oversettelse: Seksualteorien, 1966)
• Totem und Tabu (1913, norsk oversettelse: Totem og Tabu, 2013).
• Zur Einführung des Narzißmus (1914, norsk oversettelse: Til innføring i narsissismen, 2019).
• Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse (1916, norsk oversettelse: Forelesninger til innføring i psykoanalyse, 1929, 1957, 1980, 1991, 1999, 2006 og 2010)
• Aus der Gechichte eiener infantilen Neurose. (1918, norsk oversettelse Ulvemannen, fra et barns nevrose, 1974)
• Jenseits des Lustprinzips (1920, norsk oversettelse: Hinsides lystprinsippet, 2011)
• Das Ich und das Es (1923, norsk oversettelse: Jeget og detet i tidsskriftet Agora i 2014)
• Das Unbehagen in der Kultur (1930, norsk oversettelse: Ubehaget i kulturen, 1966, 1992)
• Neue Folge der Vorlesungen (1933, norsk oversettelse: Nytt i psykoanalysen, 1934, 1967 og 1992)
• Moses und der Monotheismus (1939, norsk oversettelse: Moses og monoteismen, 2015).
• Brev 1873–1939 utgitt i norsk oversettelse i 1971
• Mellom psykoanalyse og litteratur (2011), artikler i utvalg av Irene Engelstad og Janneken Øverland.