Tuneskipet

Båthaugen var usedvanlig stor, rundt 60 meter i diameter og omtrent fire meter høy, og dermed en av landets største gravhauger. I årene før utgravingen var mye av jorden i haugen fjernet og brukt andre steder. Haugen kan derfor opprinnelig ha vært enda større.

Det var rykter i Rolvsøy om at det skulle ligge et skip i haugen. Trolig var tidligere gravninger i Båthaugen én årsak til ryktet. Det finnes opplysninger om at en skipsgrav ble avdekket i Rolvsøy så tidlig som i 1751, og i 1823 noterte Lorentz Klüwer at det 80–90 år tidligere i en stor «Skibshøy» var funnet et skip «hvor Rester af Bredderne, samt Dragspigerne endnu fandtes». Klüwer skriver riktignok at dette funnet var gjort på nabogården til Haugen, Rostad, men trolig dreier det seg om ett og samme funn.

Eieren av Haugen, Ole Arvesen, begynte å grave i Båthaugen noen år før 1867. Arvesen hadde et område på gården der jorda var skrinn og dårlig. Han hadde derfor satt seg fore å hente jord fra den store haugen. Han gravde seg inn fra nordsiden av haugen, og etter en del arbeid støtte han på kraftige planker av eik og forstod at det trolig dreide seg om et fartøy. Han fortsatte å grave og avdekket store deler av fartøyet.

Hans Bassøe, løytnant og sønn av presten i nabosoknet Råde, ble klar over hva som foregikk og fikk Ole Arvesen til å stanse arbeidet mens han kontaktet Fortidsminneforeningen. Foreningen ferdigstilte så utgravningen. Ansvaret for arbeidet ble lagt på Oluf Rygh, ettersom foreningens formann og den som ellers alltid stod for de arkeologiske undersøkelsene, Nicolay Nicolaysen, var på stipendreise i utlandet.

Utgravningen av Tuneskipet ble dermed Ryghs første arkeologiske undersøkelse. Den varte bare i et par uker og var ferdig rundt 1. oktober 1867.

Dokumentasjonen fra utgravningen tilfredsstiller på ingen måte dagens krav. I 1867 var arkeologien fremdeles i sin barndom. Uthentingen av skipet var rask og røff. Deler av skipet bærer fremdeles spor etter spadene som ble brukt under utgravningen.

Det som kan leses ut fra de tilgjengelige opplysningene, er at det hadde vært bygd et tømret gravkammer i akterskipet, bak masta. Der ble det også funnet skjelettdeler av menneske og hest, foruten to glassperler, en del tekstiler og fire små, utskårne stykker av tre. I nærheten fantes deler av en ski.

Skipet viste seg å være gravd ned i leira under bakkenivå og fylt opp med leire utvendig. Den nederste delen av fartøyet var derfor godt bevart, mens resten av skipet og gravgodset var kraftig nedbrutt, i motsetning til de seinere undersøkte skipsgravene fra Gokstad og Oseberg.

I den sørlige del av haugen, i høyde med rekka og lenger opp, noterte Rygh mange spor etter gjenstander av jern, men det hele var ødelagt av rust. Øst for forstavnen observerte han avtrykket av et sverd, og vest for dette en spydspiss og en skjoldbule. Ved forstavnen fantes en rustklump som Rygh mente måtte være en sammenrullet ringbrynje, men som kanskje heller hørte til ankeret. Vest for relingen midt i skipet lå skjelett av minst to hester. Avtrykk i leira tydet på at minst én av de hadde blitt plassert i oppreist stilling. I samme område lå en del gjenstander av tre, blant annet rester av en tønne. Under skipet, på østsiden, ble det funnet en spade og et spett av eik.

Gravskipet hadde innvendig vært kledt med mose, og inne i skipet var det lagt en mengde einerbusker.

Årringsdateringer viser at graven ble anlagt rundt 910 eller noe senere, og at skipet var nokså nytt da det ble tatt i bruk som gravskip. Skipstømmeret viste seg å være hentet i samme område som tømmeret som ble brukt til å bygge gravkammeret, antakelig i nærområdet.

I likhet med de andre store skipsgravene ved Oslofjorden hadde også Båthaugen vært utsatt for et haugbrott (en åpning av haugen i eldre tid), kanskje på slutten av 900-tallet, uten at tidspunktet kan bestemmes nærmere.

Tuneskipet ble lenge oppfattet som en slags «B-utgave» av de bedre bevarte vikingskipene, og man så for seg at det først og fremst var tilpasset de grunne fjordene som i vikingtiden karakteriserte området skipet ble funnet i. Det man kunne fastslå på bakgrunn av de bevarte delene av fartøyet, var at skipet hadde vært inntil 22 meter langt og 4,35 meter bredt, og at det hadde hatt 11 eller 12 par årer.

Arkeologen Knut Paasche laget imidlertid på begynnelsen av 2000-tallet en digital rekonstruksjon som endret synet på Tuneskipets utseende, konstruksjon og kapabilitet. Dette var først gang laserskanning ble brukt for å dokumentere et kulturminne i Norge, og likeledes første gang det ble gjort innenfor skipsarkeologien.

Det viste seg at Tuneskipet i noen grad skilte seg fra de andre gravskipene fra vikingtiden. Selv om også de andre skipene er av eik og er klinkbygde, har Tuneskipet et litt annet lengde-bredde-forhold og er noe flatere i bunnen. Paasches konklusjon var at Tuneskipet må ha vært en rask seiler som også kunne ros.

Etter at skipet var blitt hentet ut av gravhaugen i 1867, ble det fraktet på flåte inn fjorden til Kristiania, der det kom til å stå utstilt i Universitetshagen i mange år. På 1920-tallet var det tanker om å reise et eget bygg for Tuneskipet ved Borgarsyssel museum i Sarpsborg, men det endte med at skipet fikk plass i det nybygde Vikingskipshuset på Bygdøy i 1929.

Når det gjelder den gravlagte selv, er det lite vi egentlig vet. Skjelettrestene ble ikke ivaretatt, og vi er henvist til hypoteser, dels arkeologiske og dels basert på skriftlige kilder.

Skipsgraven i Båthaugen, kammergraven som ble funnet på samme gård i 1864 og en dårlig opplyst båt- eller skipsgrav avdekket i nærområdet i 1894, representerer gravskikker som gjerne knyttes til det øverste samfunnssjiktet i vikingtiden. Funn av gjenstander fra disse gravene viser også at de gravlagte har vært del av et internasjonalt nettverk.

Det har derfor ikke manglet på forsøk på å identifisere det miljøet de gravlagte tilhørte, med kongeslekter omtalt i ulike sagaer. Haakon Shetelig, Anton W. Brøgger og Asgaut Steinnes mente alle at det måtte dreie seg om medlemmer av den såkalte «Alvheim-ætten», som ifølge Ynglinga saga hersket over landskapene på Oslofjordens østside samtidig med Ynglingekongene i Vestfold.

• Gokstadfunnet
• Osebergfunnet
• båtgraver
• vikingskip
• vikingtiden

• Vikingtidsmuseet om funnet av Tuneskipet
• Tune historielag om funnet av Tuneskipet

• Bill, Jan (2017). «Skipsgrav eller skipsgraver på Rolvsøy? Om Tuneskipets utgravningshistorie». Viking LXXX.
• Bonde, Niels og Christensen, Arne Emil (1993). «Dendrochronological dating of the Viking Age ship burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway». Antiquity 67.
• Brøgger, Anton W. (1921). «Rolvsøyætten: Et arkeologisk bidrag til vikingtidens historie». Bergen Museums Aarbok 1920–1921.
• Johansen, Erling (1994). «Tuneskipet og Onsøysundet: En revurdering av gamle myter». Viking LVII.
• Marstrander, Sverre (1986). De skjulte skipene: Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. Oslo: Gyldendal.
• Paasche, Knut (2010). Tuneskipet: Dokumentasjon og rekonstruksjon. Oslo: Universitetet i Oslo.
• Paasche, Knut (2020). «The Tune Viking Ship Reconsidered». The International Journal of Nautical Archeology 49.
• Pedersen, Ellen Anne; Norseng, Per G; Stylegar, Frans-Arne H. (2003). Øst for Folden. Sarpsborg: Østfold fylkeskommune.
• Rygh, Oluf (1867). «Skibsfundet i Tune». Den Norske Rigstidende, 17. oktober.
• Schetelig, Haakon (1917). Tuneskibet: Skibsfundet paa Nedre Haugen paa Rolvsøy 1867. Kristiania: Universitetets oldsaksamling.
• Steinnes, Asgaut (1951). «Alvheim». Historisk tidsskrift 35.

• Stylegar, Frans-Arne H. (2010). «Brændt i sit Sørøver-Skib».

• Stylegar, Frans-Arne H. og Bandlien, Bjørn (2010). Sagaspor: Kulturhistoriske fortellinger fra vikingtid og middelalder. Oslo: Andresen & Butenschøn.