anis

Planten er en ettårig urt som blir opptil 50 cm høy. Bladene er finnete. Blomstene er små, hvite og danner skjermer. Fruktene er små, ca. 3–4 mm lange og lysebrune og ligner frø.

Anis stammer fra de østlige middelhavslandene og dyrkes som krydderplante i alle tempererte land. Den er derfor forvillet og naturalisert rundt hele Middelhavet og i Sentral-Asia.

I Norge finnes den tilfeldig forvillet, men siden den er ettårig og ikke alltid vil rekke å sette frø i norsk klima, så klarer den ikke å opprettholde en levedyktig populasjon.

Anis produseres rundt Middelhavet, men også i India og Mexico. Produksjon av stjerneanis har tatt over for anis i mesteparten av produksjon til industrielle formål.

Det er mulig å dyrke anis i Norge, men det krever både et mildt lokalklima og en solrik sommer, helst også forkultivering, for å få modne frø.

I Vesten brukes anisfrø først og fremst som krydder i brød og søtt bakverk. Rundt middelhavet har de fleste land sin egen versjon av anislikør, eksempelvis: anisette og pastis i Frankrike, sambuca i Italia, ouzo i Hellas, raki i Tyrkia, og arak i de resterende landene i Midtøsten og Nord-Afrika.

Smaken er søtlig og ligner lakris. I indisk mat brukes anis også til kjøtt og fisk. Frøene inngår i flere indiske krydderblandinger, blant annet pan masala, som serveres som forfriskning og munnrens etter måltidet.

Bladene og stilken kan tilberedes som grønnsak og kan minne litt om fennikel og selleri.

Av frøene utvinnes anisolje, som benyttes i hostesaft, likører og i parfymeindustrien. Men, siden anisolje hovedsakelig består av anethol, som også finnes i stjerneanis, produseres nå mesteparten av anisolje fra stjerneanis siden det er billigere.

Anis er en svært gammel kulturplante, og den har vært høyt skattet både som medisinsk og kulinarisk urt. Frøene er omtalt i Ebers-papyrusrullene, et medisinsk dokument som omhandler urter fra oldtidens Egypt, ca. 1500 fvt. Frøene ble blant annet benyttet ved balsamering.

Navnet anis kommer fra anethon, som egentlig er det greske ordet for dill. Dette har skapt en del forvirring opp igjennom tidene og gjort det vanskelig å skille mellom de to plantene i gamle skrifter.

Innen folkemedisinen har anis blitt benyttet mot fordøyelsesproblemer og luft i magen. Det har også blitt brukt, sammen med karve, i grøt til omslag, og i kokt melk mot hoste og heshet. Anisolje ble anvendt mot sug for brystet, og var ansett som et effektivt middel mot huggormbitt.

• skjermplantefamilien
• krydder