begravelse
Begravelse er det å begrave en avdød person, og seremoniene og skikkene knyttet til det. Betegnelsen brukes også i videre forstand om andre måter å håndtere avdøde på.
Det tradisjonelle i Norge er begravelse i en kiste i jorden (kistebegravelse). Siden begynnelsen av 1900-tallet har det blitt vanligere med kremasjon. Når kisten med liket blir kremert, eller sendt til et annet sted for begravelse, kalles den foregående seremonien bisettelse. Etter en kremasjon følger urnenedsettelse eller askespredning.
I dagligtale brukes gjerne begravelse uavhengig av om den avdøde begraves eller kremeres. Gravferd brukes om både begravelse og bisettelse.
Norske kirkegårder og gravplasser er åpne for alle, uansett livssyn eller trosretning. I byene har mange gravplasser egne områder som er forbeholdt bestemte trossamfunn. Sekularisering har ført til behov for livssynsnøytrale ritualer og seremonirom i Norge. Et flertall av begravelser blir likevel fortsatt arrangert av trossamfunn. I 2024 ble 80,4 prosent av alle som døde gravlagt med kirkelig (kristen) gravferd.
I Norge skal begravelse eller kremasjon finne sted senest ti virkedager etter dødsfallet. Det er vanligvis et begravelsesbyrå som tar hånd om begravelsen.
Skikker og ritualer
Skikker for hvordan man håndterer døde, og seremoniene knyttet til dette, varierer mellom kulturer, livssyn og religiøse tradisjoner. Ulike land har også forskjellige lover for hvordan man håndterer avdøde og asken etter kremasjon.
Vanlige formål med en begravelse er å sørge over den avdøde, feire dennes liv, og gi støtte og trøst til de etterlatte. Religiøse formål kan være å hjelpe den avdødes sjel videre til et etterliv, gjenoppstandelse eller reinkarnasjon (gjenfødelse).
- Les mer om død – religion
Kristendommen
Liket blir stelt og lagt i en kiste, som settes på plass i kirken. På og omkring kisten blir det plassert kranser og blomster. Etter seremonien i kirken blir kisten ført i prosesjon til graven, hvor en prest foretar jordpåkastelsen.
Kristen gravferd kan også foregå som kremasjon med bisettelse. Ved bisettelse finner jordpåkastelsen sted i en kirke eller i krematoriet. Ikke alle kristne trossamfunn tillater kremasjon.
- Les mer om dødsritualer – kristendommen
Islam
Et dødsfall følges umiddelbart av rituell likvask og av at den avdøde svøpes i et klede. Selve begravelsen skal finne sted så raskt som mulig etter dødsfallet, helst innen 24 timer. Den døde gravlegges alltid i retning Mekka. Kremasjon praktiseres ikke.
- Les mer om dødsritualer – islam
Jødedom
Jødiske begravelser er enkle, det skal ikke gjøres forskjell på mann og kvinne, fattig og rik. Begravelsen skal foregå så raskt som mulig etter at døden er inntrådt, helst innen 24 timer, men kan ikke finne sted på sabbaten eller en av de andre store helligdagene. Selve jordfestelsen er kort, og det leses bønner om kjærlighet og om døden. Alle deltagerne deltar, etter tur, med å kaste jord i graven. Det legges ikke blomster på kisten eller på graven. Kremasjon er ikke tillatt i ortodoks jødedom, men tillates i flere ikke-ortodokse samfunn.
- Les mer om dødsritualer – jødedommen
Hinduisme
Dødsritualet i hinduismen kalles det siste offer (antyeshti), og involverer som regel kremasjon av den avdøde. Dette skal helst skje samme dag som dødsfallet. Det er ikke vanlig med kistebegravelse. I noen tilfeller blir avdøde deponert i en hellig elv eller begravd. Det kan skje i tilfeller der familien ikke har råd til å bekoste kremasjon. Små barn, hellige menn og personer med visse sykdommer kan også bli begravd.
Buddhisme
Det finnes ingen enhetlig buddhistisk tradisjon for hvordan dødsritualer skal utføres. Kremasjon er den vanligste måten å håndtere lik på i buddhistiske samfunn. Bakgrunnen for dette er både buddhismens indiske opphav, der kremasjon har vært vanlig siden vedisk tid, og det faktum at historien om Buddhas død og kremasjon er en av buddhismens sentrale fortellinger.
Humanistisk gravferd
I en humanistisk gravferd uttrykker innholdet humanetiske eller livsynshumanistiske verdier. Humanistisk gravferd skiller seg på den ene side fra en nøytral eller livssynsåpen gravferd ved at den har en tydelig humanetisk profil. På den annen side skiller den seg fra gravferd i regi av religiøse trossamfunn ved at humanetikken ikke er religiøst forankret.
- Les mer om humanistisk gravferd
Livssynsåpen eller livssynsnøytral gravferd
Livssynsåpen eller livssynsnøytral gravferd er en gravferd som foregår uten medvirkning av et religiøst trossamfunn eller livssynssamfunn. De pårørende står fritt til å bestemme form og innhold. Her vil gjerne personlige minner stå sentralt.
Minnesamvær
Etter begravelsen er det vanlig å holde minnesamvær, der avdødes slektninger og venner samles til et måltid for å utveksle minner.
I Norge ble slike samlinger tidligere kalt gravøl. Betegnelsen gravøl er fortsatt i bruk i noen områder.
Gravstein
På graven er det vanlig å sette et minnesmerke over den avdøde. Det er vanlig med gravsteiner med innskrift som angir navn på avdøde, og fødsels- og dødsdato.
Lovgivning
Krav til gravplasser, kremasjon, gravminner og gravferd er regulert i gravplassloven.
Gravplassloven forplikter blant annet kommunen til å legge til rette for gravplasser. Den slår fast at alle har rett til fri gravplass i sin bostedskommune. En grav er vanligvis fredet i 20 år før den kan gjenbrukes.
Videre regulerer loven prosessen rundt kremasjon og gravlegging, inkludert frister. Begravelse eller kremasjon skal finne sted senest ti virkedager etter dødsfallet. Urnenedsettelse eller askespredning skal skje innen seks måneder etter dødsfallet. Askespredning krever tillatelse fra statsforvalteren.
I gravplassloven står det at «gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn». Tros- og livssynssamfunn som er virksomme på et sted, skal gis anledning til å vigsle gravplass eller deler av den når den tas i bruk. Begrepsbruken i gravplassloven er også gjort livssynsnøytral, det vil si at gravplass har erstattet ordet kirkegård i lovteksten.
- Les mer om gravplassloven og begravelse – norsk lovgivning
Virkning
Begravelse i jorda uten tidligere kremasjon fører til at det som utgjorde kroppen blir langsomt oppløst. Biproduktene av nedbrytingen har en hemmende effekt på videre forråtnelse. Kombinert med kulda under jorda, gjør dette at nedbrytingen tar lenger tid enn den ville ha gjort i det fri. Hvis jordbunnen er tørr og porøs brytes kroppen raskere ned enn i leire, eller under grunnvannsspeilet. Til slutt dannes det karbondioksid, enkle nitrogenforbindelser og vann. Helsefarlige mikrober slutter å formere seg etter noe tid, maksimalt et par år, og det antas vanligvis at disse ikke kan nå jordoverflaten.
Ved kremasjon blir kroppen og kisten brent i en ovn med en temperatur på opptil 1150 °C. Dette gjør at kroppen på kort tid blir brutt ned til aske og mindre benrester. Asken blir oppbevart i en urne, som blir gravlagt eller brukt for å transportere asken videre for askespredning i naturen. Et alternativ til tradisjonell urnenedsettelse eller spredning av aske i naturen er å få laget en minnediamant av kremasjonsasken.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hovdhaugen, Einar (1981): Vårt møte med døden. Oslo: Samlaget
- Østmo, Einar og Hedeager, Lotte (red.) (2005): Norsk arkeologisk leksikon. Oslo: Pax Forlag
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.