kreol

De fleste kreoler snakker såkalte kreolspråk. Kreolspråk er blandingsspråk som er blitt morsmål for en gruppe mennesker, især i tidligere kolonier. De fleste har utviklet seg fra såkalte pidginspråk, forenklede hjelpespråk som har oppstått i samhandling mellom mennesker som treng å kommunisere, men som ikke har noe språk til felles.

Kreolspråkene blir ofte klassifiserte etter hvilket av kolonimaktenes språk det ble påvirket av (særlig portugisisk, spansk, engelsk og fransk).

Ordet kreol er av portugisisk opprinnelse (crioulo) og ble først brukt om befolkningen på Kapp Verde og deres portugisisk-baserte kreolspråk.

• Les mer om kreolspråk

I Latin-Amerika var det folk av europeisk herkomst, men som selv var født og oppvokst i Amerika, som begynte å kalle seg kreoler. Slik markerte disse seg som forskjellige så vel fra stedlige urfolk og blandingsfolk (mestiser etc.) som fra nyankomne immigranter fra Europa. I flere latinamerikanske land er det fortsatt slik at kreoler kan betegne folk av antatt «ublandet» spansk herkomst, men begrepet brukes her på ulike måter i forskjellige regioner. I områder med stort innslag av afrikansk-ættete tidligere slaver, er det først og fremst disse som i dag identifiserer seg som kreoler. Allerede i slavetida begynte nemlig slaver som var født og oppvokst i Amerika gjennom bruk av dette begrepet å markere seg som forskjellige fra slaver nyankomne fra Afrika.

Særlig i Karibia og tilstøtende områder i Sør- og Mellom-Amerika finnes mange ulike kreolspråk basert på språkene til de ulike kolonimaktene her. For eksempel langs østkysten av Mellom-Amerika, fra Belize (tidligere britisk koloni) i nord til Costa Rica i sør, er det tidligere slaver av afrikansk opprinnelse som identifiserer seg som kreoler og som snakker kriol som er et engelsk-basert kreolspråk. I denne regionen markerer brukerne av dette språket seg som forskjellige fra andre folkegrupper i de samme områdene som enten snakker ulike urfolkspråk, spansk eller engelsk. På mange av de karibiske øyene derimot identifiserer lokalbefolkningen seg med sin lokale kreoldialekt og kulturen knyttet til denne, uavhengig av hvor blandet denne befolkningen måtte være i utgangspunktet. I Afrika er det først og fremst etterkommere etter frigitte amerikanske slaver (USA) i Liberia og Sierra Leone som kaller seg kreoler.

I USA blir kreol-betegnelsen som regel forbundet med brukere av fransk-baserte kreolspråk i delstaten Louisiana. Det har her eksistert to slike språk. Det eldste av disse, regionens mest opprinnelige kreolspråk (kouri-vini) tok tidlig form blant en nokså blandet befolkning (med fransk, spansk, afrikansk-amerikansk og urfolksbakgrunn) i og rundt New Orleans. Når en gruppe franske kolonister i Akadia (nå kjent som Nova Scotia) i Canada ble utvist derfra etter sjuårskrigen, slo noen av disse seg ned i noen av Louisianas landdistrikter. Disse akadiske immigrantene som etter hvert ble kjent som cajuns snakket en annen (mindre kreolisert) form for fransk enn de opprinnelige kreolene i New Orleans. Selv om begge språkene fortsatt er i bruk, har kontrasten mellom de to identitetene blitt mindre tydelig, og mange bruker i dag betegnelsene cajun og kreolsk litt om hverandre, ikke minst i omtaler av lokale kulturuttrykk (kreolmat, kreolmusikk osv.).

I utgangspunktet står kreolbegrepet altså for noe som har fått et nytt uttrykk i kraft av å ha blitt omplantet til et nytt sted eller miljø. Slik begrepet har blitt brukt særlig om om folkegrupper og kulturer i Karibia og Louisiana forestilles dette uttrykket dessuten å ha et blandet opphav. Det er bakgrunnen for at begrepet kreolisering i dag ofte brukes som en generell kategori for hvordan nye kulturer og identiteter tar form som følge av migrasjoner og påfølgende blandingsprosesser.

• Les mer om kreolisering

• kreolspråk
• kreolisering