Bygdefolkets Krisehjelp (BK) var en politisk organisasjon i Norge i 1930-årene.

Bygdefolkets Krisehjelp ble stiftet høsten 1931 for å bekjempe virkningene av den økonomiske krisen som også rammet landbruket hardt. Organisasjonen raste over paripolitikken og krevde allmenn gjeldsnedskriving. Krisehjelpen hadde en aktivistisk arbeidsform og demonstrerte under tvangsauksjoner og utkastelser.

Krisehjelpen hadde på det meste 8–12000 medlemmer, i all hovedsak på Østlandet. Formann var storbonden David Seierstad på Toten, senere sakfører Olav Lien i Kviteseid. Organisasjonen utgav sitt eget blad, Bygdefolket.

Foran stortingsvalget 1933 ble det inngått avtaler om valgsamarbeid mellom Nasjonal Samling (NS) og Bygdefolkets Krisehjelp. De stilte felleslister i fem fylker: Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Listene bar navnet «Nasjonal Samling og Bygdefolket».^[2]

Oppslutningen ble størst i Telemark, der listen fikk 9 prosent av stemmene i landdistriktene (herredskommunene). Olav Lien var listens førstekandidat. Historikerne har tolket valgresultatet først og fremst som en støtte til Lien og Bygdefolkets Krisehjelp. Lien var noen tusen stemmer fra å bli valgt.

Bygdefolkets Krisehjelp døde hen i 1935–36 etter en periode med oppløsning og kamp mellom ulike fraksjoner.

Protokollene fra landsstyret i Bygdefolkets Krisehjelp oppbevares ved Vestfoldarkivet. Det gjør også arkivet etter Kaare Frøland, som inneholder hans forskningsdokumentasjon om Bygdefolkets Krisehjelp.^[3]

• Frøland, Kaare (1962). Krise og kamp: Bygdefolkets Krisehjelp: en kriseorganisasjon i norsk mellomkrigspolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hveding, Øistein (1982). Landbrukets gjeldskrise i mellomkrigstiden: Statens lånekasse for jordbrukere. Oslo: Statens landbruksbank. ISBN82-990988-0-7.
• Nerbøvik, Jostein (1991). Bønder i kamp: Bygdefolkets Krisehjelp 1925–35. Oslo: Samlaget. ISBN82-521-3476-9.