VOOZH about

URL: https://no.wikipedia.org/wiki/Sirius

⇱ Sirius – Wikipedia

Hopp til innhold
«Sirius B» omdirigeres hit. For annen bruk, se Sirius B (andre betydninger).For annen bruk av Sirius, se Sirius (andre betydninger).
Sirius A[1] / B[2]
👁 Image
Observasjonsdata
Epoke J2000.0
StjernebildeStore hund
Rektascensjon06t45m08.9173s[1][a]
Deklinasjon−16°42′58.017″[1][a]
Tilsynelatende
størrelsesklasse (V)		−1.47 (A)[1] / 8,30 (B)[3]
Karakteristikk
SpektralklasseA1V (A)[1] / DA2 (B)[3]
FargeindeksU–B−0,05 (A)[4] / −1,04 (B)[3]
FargeindeksB–V0,01 (A)[1] / −0,03 (B)[3]
Astrometri
Radialhastighet(Rv)−7,6[1]km/s
Egenbevegelse(μ)RA:−546,05[1][a]mas/år
DEK:−1 223,14[1][a]mas/år
Parallakse(π)379,21±1,58mas[1][5]
Avstand8,60 ± 0,04 ly
(2,64 ± 0,01 pc)
Absolutt størrelsesklasse (MV)1,42 (A)[b] / 11,18 (B)[3]
Bane[6]
Ledsagerα CMa B
Periode (P)50,090 ± 0,055år
Store halvakse (a)7,50 ± 0,04"
Eksentrisitet(e)0,5923 ± 0,0019
Inklinasjon (i)136,53 ± 0,43°
Lengden til oppstigende knute (Ω)44,57 ± 0,44°
Perihel-epoke (T)1 894,130 ± 0,015°
Perihelargument (ω)147,27 ± 0,54°
Detaljer
Sirius A
Masse2,02[7]M☉
Radius1,711[7]R☉
Overflategravitasjon (log g)4,33[8]
Luminositet25,4[7]L☉
Temperatur9 940[8]K
Metallisitet [Fe/H]0.50[9]dex
Rotasjonshastighet (v sin i)16 km/s[10]
Alder2–3 × 108[7]år
Sirius B
Masse0,978[7]M☉
Radius0,0084 ± 3%[11]R☉
Overflategravitasjon (log g)8,57[11]
Luminositet0.026[c]L☉
Temperatur25 200[7]K
Andre betegnelser
System: Hundestjernen, Aschere, Canicula, Al Shira, Sothis,[12] Alhabor,[13] Mrgavyadha, Lubdhaka,[14] Tenrōsei,[15] α Canis Majoris (α CMa), 9 Canis Majoris (9 CMa), HD 48915, HR 2491, BD −16°1591, GCTP 1577.00 A/B, GJ 244 A/B, LHS 219, ADS 5423, LTT 2638, HIP 32349.
B: EGGR 49, WD 0642-166.[1][2][16]
Referansedatabaser
ARICNS«data».

Sirius eller hundestjernen (bayerbetegnelse alfa Canis majoris – α CMa) er den lyseste stjernen på nattehimmelen. Den har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,47 og lyser med det nesten dobbelt så sterkt på nattehimmelen som den neste stjernen, Canopus. Navnet «Sirius» er avledet fra det gammelgreske Σείριος, latinisert til Seirios («glødende» eller «tenneren»). Det våre øyne oppfatter som en enkelt stjerne, er faktisk et dobbeltstjernesystem som består av en hvit hovedseriestjerne av spektraltype A1V, kalt SiriusA, og en svak hvit dverg av spektraltype DA2, kalt SiriusB. Avstanden mellom disse to varierer mellom 8,1 og 31,5AE.[17]

Sirius fremstår som lyssterk både på grunn av sin egen luminositet og nærheten til jorden. Avstanden til Sirius er 2,6parsec (8,6lysår), fastslått av Hipparcos-satellitten,[5][18][19] og den er en av jordens nærmeste naboer. For observatører på den nordlige halvkulen ligger den mellom 30 og 73graders bredde (inkludert nesten hele Europa og Nord-Amerika), og er den nærmeste stjernen (etter solen) som kan observeres med det blotte øye. Sirius beveger seg gradvis nærmere solsystemet, og i løpet av de neste 60 000årene vil lysstyrken gradvis øke. Etter den tid vil avstanden begynne å øke, men stjernen vil fortsette å være den lyseste stjernen sett fra jorden i den neste 210 000årene.[d]

Sirius A er omtrent dobbelt så massiv som solen og har en absolutt synlig størrelsesklasse på 1,42.[b] Samtidig er den 25ganger så lyssterk som solen,[7] men har en betydelig lavere luminositet enn andre lyssterke stjerner som Canopus eller Rigel. Dobbeltstjernesystemet antas å være mellom 200 og 300millioner år gammelt,[7] og at det opprinnelig bestod av to lyssterke, blåaktige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, forbrant alt av sitt drivstoff og ble en rød kjempe før de ytterste lagene ble kastet ut og stjernen kollapset til sin nåværende tilstand som en hvit dverg. Det antas at dette skjedde for ca. 120millioner år siden.[7]

Sirius er på folkemunne kalt «hundestjernen», noe som gjenspeiler prominensen i stjernebildet Store hund.[12] Stjernens heliakiske oppgang markerte oversvømmelsen av Nilen i oldtidens Egypt og for antikkens Hellas markerte det hundedagene om sommeren. For polynesierne markerte det vinter og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.

Observasjonshistorie

[rediger | rediger kilde]
👁 X1

👁 N14
 👁 M44

Hieroglyf av
Sirius/Sopdet

Sirius, som i oldtidens Egypt var kjent som Sopdet (gresk:Σῶθις, Sothis[e]), er nedtegnet i de tidligste astronomiske registreringene. Under æraen til Mellomriket baserte egypterne sine kalendre etter Sirius' heliakiske oppgang, nemlig dagen den blir synlig like før soloppgang etter at den har forflyttet seg langt nok unna solens blendende lys. Dette skjedde like før den årlige oversvømmingen av Nilen og sommersolverv,[20] og etter 70dagers fravær på himmelen.[21] Hieroglyfen for Sothis er en stjerne og et triangel. Sothis ble identifisert med den store gudinnen Isis, som dannet en del av triade sammen med mannen Osiris og sønnen Horus, mens perioden på 70dager symboliserte Isis' og Osiris' passering gjennom duat – det egyptiske dødsriket.[21]

Antikkens grekere observerte at Sirius' utseende varslet varme og tørre somre, og de fryktet at det ville forårsake at planeter visnet, at mennene ble svekket og at kvinnene ble opphisset.[22] På grunn av lysstyrken ble Sirius observert å blinke mer i de urolige værforholdene tidlig på våren. For greske observatører betydde dette visse utstrålinger som forårsaket den onde innflytelsen. Alle som ble utsatt for effektene av stjernen ble sagt å være astroboletos (ἀστροβόλητος) eller «star-struck». I litteraturen ble stjernen beskrevet som «brennende» eller «flammende».[23] Årstiden som fulgte stjernens fremtreden ble kjent som sommerens hundedager.[23]

Innbyggerne på øya Kea i Egeerhavet ga offergaver til Sirius og Zevs for å bringe kjølende bris, og de avventet gjenoppstandelsen av stjernen om sommeren. Hvis det var klarvær når den steg, var det et varsel om lykke og gode tider, men hvis det var tåkete, var det et varsel om pest og dårlige tider. Mynter fra det tredje århundre f.Kr. som er funnet på øya viser hunder eller stjerner med stråler som fremhever Sirius' viktighet.[24] Romerne feiret den heliakaliske oppstigningen til Sirius rundt 25. april ved å ofre en hund sammen med røkelse, vin og en sau til gudinnen Robigo slik at stjernens utstrålinger ikke skulle forårsake rustsopp på årets kornavlinger.[25]

Ptolemaios av Alexandria kartla stjernene bøkene VII og VIII i sitt verk Almagest hvor han brukte Sirius som beliggenhet for verdenens sentrale meridian. Han markerte den som en av seks rødfargete stjerner (se seksjonen rød kontrovers under). De andre fem stjernene er av klasse M og K, slik som Arcturus og Betelgeuse.[26]

Lyse stjerner var viktige for oldtidens polynesiere for å kunne navigere mellom de mange øyene og atollene i Stillehavet. Når de var lave på himmelen fungerte de som stjernekompass til hjelp for sjømennene med å fastsette kursen mot bestemte destinasjoner. De fungerte også som breddemarkører; deklinasjonen til Sirius stemmer overens med breddegraden til øygruppen Fiji på 17°S og passerer dermed direkte over øyene hver natt.[27] Sirius var kroppen til et stjernebilde som så ut som en «stor fugl», kalt Manu, med Canopus som den sørlige vingespissen og Procyon som den nordlige. Dette stjernebildet delte den polynesiske nattehimmelen i to halvkuler.[28]

Akkurat som Sirius' fremkomst på morgenhimmelen markerte sommer i Hellas, markerte det det kjølige utbruddet av vinter for maoriene, hvis navn Takurua beskrev både stjernen og årstiden. Kulmineringen ved vintersolverv ble markert ved feiring på Hawaii, hvor den var kjent som Ka'ulua, «himmelens dronning». En rekke andre polynesiske navn har blitt nedtegnet, deriblant Tau-ua på Marquesasøyene, Rehua på New Zealand Aa og Hoku-Kauopae på Hawaii,[29] og Ta'urua-fau-papa («høytider for opprinnelige storhøvdinger») og Ta'urua-e-hiti-i-te-tara-te-feiai («høytider som stiger med bønner og religiøse seremonier») på Tahiti.[30]

Det innfødte boorongfolket på det nordvestlige Victoria kalte Sirius for Warepil.[31]

Kinematikk

[rediger | rediger kilde]

I 1718 oppdaget Edmond Halley egenbevegelsen til de hittil antatt «faste» stjernene[32] etter å ha sammenlignet moderne astrometriske målinger med de angitt i Ptolemaios' Almagest. Det ble oppdaget at de lyse stjernene Aldebaran, Arcturus og Sirius hadde flyttet seg betydelig, sistnevnte med 30bueminutter (ca. tilsvarende diameteren til månen) sørover i løpet av 1 800år.[33]

I 1868 ble Sirius den første stjernen som fikk hastigheten målt. William Huggins undersøkte spektrum av denne stjernen da han observerte en merkbar rødforskyvning. Han konkluderte med at Sirius beveget seg bort fra solsystemet med ca. 40km/s.[34][35] Sammenlignet med dagens verdier på -7,6km/s,[1] var dette både en overvurdering og feil retning; minustegnet betyr at den forflytter seg mot solen. Imidlertid er denne målingen kjent for introduksjonen av studiet av radialhastigheter for himmellegemer.

Oppdagelsen av en ledsager

[rediger | rediger kilde]
👁 Image
Et simulert bilde av Sirius A og B ved bruk av Celestia.

Basert på endringer i egenbevegelsen til Sirius beregnet den tyske astronomen Friedrich Bessel i 1844 at den måtte ha en ukjent ledsager.[36] Nesten to tiår senere, 31. januar 1862, gjorde den amerikanske astronomen og teleskopmakeren Alvan Graham Clark den første observasjonen av den svake ledsageren som nå kalles SiriusB, eller mer kjærlig «valpen».[37] Dette skjedde under testingen av 18tommers teleskop for Dearborn Observatory, som da var den største refraktorteleskoplinsen på den tiden og det største teleskopet i USA.[38]

Den synlige stjernen blir noen ganger i dag omtalt som Sirius A. Siden 1894 har det blitt observert noen tilsynelatende uregelmessigheter i banene til Sirius-systemet, noe som antyder en tredje og svært liten ledsager. Dette har dog aldri blitt endelig bekreftet. Den beste tilpasningen til dataene indikerer en seksårig bane rundt Sirius A og en masse på bare 0,06solmasser. Denne stjernen ville vært fem til ti størrelsesklasser svakere enn den hvite dvergen SiriusB, noe som ville forklart vanskeligheten med å observere den.[39] Observasjoner publisert i 2008 var ikke i stand til å oppdage hverken en tredje stjerne eller en planet. En tilsynelatende «tredje stjerne» som ble observert på 1920-tallet er nå blitt bekreftet å være et bakgrunnsobjekt.[40]

Walter Syrney Adams brukte i 1915 en 60tommer (1,5m) stor reflektor ved Mount Wilson Observatory for å observere spektrum av SiriusB. Han fastslo at den var en svak, hvitaktig stjerne.[41] Dette førte til at astronomer konkluderte med at den var en hvit dverg, den andre i historien til å bli oppdaget.[42] Diameteren tl SiriusA ble først målt av Robert Hanbury Brown og Richard Q. Twiss i 1959 ved Jodrell Bank ved bruk av et intensitetsinterferometer for stjerner.[43] I 2005 ble det ved bruk av Hubble-teleskopet fastslått at SiriusB har en diameter nesten som jorden, 12 000km, og en masse som tilsvarer 98% av solens.[44][45][46][47]

Rød kontrovers

[rediger | rediger kilde]

Rundt 150e.Kr. beskrev den greske astronomen Klaudios Ptolemaios Sirius som rødaktig, sammen med de fem andre stjernene Betelgeuse, Antares, Aldebaran, Arcturus og Pollux som alle er tydelig oransje eller rødaktige.[48] Dette avviket ble først nevnt av amatørastronomen Thomas Barker, meteorologen for Lyndon Hall i Rutland, som forberedte og holdt en tale under et møte i Royal Society i London i 1760.[49] Det faktum at andre stjerner endret seg i lysstyrke ga tilslutning til idéen om at noen kunne endre farge også. John Herschel bemerket dette i 1839, muligens påvirket av å ha sett Eta Carinae to år tidligere.[50]

Thomas Jefferson Jackson See gjenopptok diskusjonen om røde Sirius med publiseringen av flere artikler i 1892, og med en oppsummering i 1926.[51] Han siterte ikke bare Ptolemaios, men også poeten Aratos, taleren Cicero og general Germanicus når det gjaldt farge på stjernen. Han erkjente imidlertid at ingen av de tre siste forfatterne var astronomer, de siste to hadde bare oversatt Aratos' dikt Phaenomena.[52] Seneca hadde også beskrevet Sirius som dypere rød i fargen enn Mars.[53] Det var imidlertid ikke alle av oldtidens observatører som så Sirius som rød; Poeten Marcus Manilius beskrev den som «havblå», og det samme gjorde Avienus.[54] Den er standardstjernen for fargen hvit i det gamle Kina, og flere nedtegnelser fra det andre århundre f.Kr. og frem til det syvende århundre e.Kr. beskriver alle Sirius som hvit i fargetonen.[55][56]

I 1985 publiserte de tyske astronomene Wolfhard Schlosser og Werner Bergmann en redegjørelse for det lombardiske manuskriptet fra det 8. århundre, som inneholder De cursu stellarum ratio av Gregorius av Tours. Den latinske teksten lærte lesere hvordan de kunne fastsette tidspunktene for aftenbønner etter stjernenes posisjoner, og Sirius blir beskrevet i teksten som rubeola – «rødaktig». Forfatterne foreslo at dette var ytterligere bevis for at SiriusB hadde vært en rød kjempe på den tiden.[57] De eldre lærde svarte imidlertid at Gregorius sannsynligvis hadde henvist til Arcturus i stedet.[58][59]

Sannsynligheten for at stjerneutviklingen til enten SiriusA eller SiriusB kunne forårsake dette avviket har blitt avvist av astronomer på grunnlag av tidsskalaen på tusener av år er for kort tid og at det ikke finnes noen tegn til tåke i systemet, noe som ville vært forventet hvis en slik endring hadde funnet sted.[53] En vekselvirkning med en tredje stjerne, som til dags dato er uoppdaget, har også blitt foreslått som en mulighet for et rødt utseende.[60] Alternative forklaringer er enten at beskrivelsen som rød er en poetisk metafor for dårlig hell, eller at den dramatiske scintillasjonen til stjernen da den ble observert stigende etterlot observatøren med et inntrykk av at den var rød. For det blotte øye kan den ofte synes å blafre med rød, hvit og blå fargetoner når den er nær horisonten.[53]

Synlighet

[rediger | rediger kilde]
👁 Image
Sirius A og B fotografert av Hubble-teleskopet. Sirius B er den lyse prikken ned til venstre.[61] Diffraksjonstoppene og de konsentriske ringene er instrumenteffekter.

Med en tilsynelatende størrelsesklasse -1,47 er Sirius den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen, nesten dobbelt så lyssterk som den neste, Canopus.[62] Den er imidlertid ikke så lyssterk på nattehimmelen som månen, Venus eller Jupiter. Ved enkelte tilfeller er også Merkur og Mars lysere enn Sirius.[63] Sirius kan ses fra omtrent alle bebodde regioner på jordens overflate, kun de nord for 73° er uten mulighet til å se den. Den stiger imidlertid ikke spesielt høyt sett fra de nordligste byene. I St. Petersburg, for eksempel, stiger den bare 13° over horisonten.[64]

For observatører på den nordlige halvkule danner Sirius, sammen med Procyon og Betelgeuse, et av de tre hjørnene i Vintertriangelet.[65] På grunn av deklinasjon på drøyt -17°[1] er Sirius en sirkumpolar stjerne fra breddegrader på 73°S. På den sørlige halvkulen kan Sirius i juni også ses både om kvelden etter solnedgang og på morgenen før soloppgang.[66] På grunn av presesjon (og litt egenbevegelse) vil Sirius forflytte seg lengre sørover. Fra år 9000 vil ikke Sirius lengre være synlig fra det nordlige og sentrale Europa, og fra år 14000 (når Vega ligger nær Nordpolen) vil deklinasjonen være -67º og dermed være sirkumpolar gjennom Sør-Afrika og store deler av Australia.

Sirius kan til og med observeres på dagtid med det blotte øye under rette forhold. Ideelt må himmelen være svært klar og observatøren må befinne seg høyt oppe. Samtidig må stjernen passere rett over og solen være lavt i horisonten.[67] Disse forholdene oppnås best på den sørlige halvkulen på grunn av den sørlige deklinasjonen til Sirius.

Banebevegelsen til binærsystemet gjør at de to stjernene får en minste vinkelseparasjon på 3buesekunder og en maksimal på 11buesekunder. Når de er på det nærmeste, er det en utfordring for observatører å skille den hvite dvergen fra den mer lyssterke ledsageren. For å klare det kreves det et teleskop med minimum 300mm (12tommer) aperture og perfekte observasjonsforhold. Et periastron oppstod i 1994[f] og paret har siden da forflyttet seg fra hverandre og det har blitt noe lettere å skille de med et teleskop.[68]

Med en avstand på 2,6parsec (8,6lysår) har Sirius-systemet to av de åtte stjernene som ligger nærmest solsystemet[69] og de utgjør det femte nærmeste stjernesystemet til vårt.[69] Denne nærheten er hovedgrunnen til at de lyser så sterkt på himmelen, på samme måte som andre nære stjerner som Alfa Centauri og i motsetning til fjerne, men svært luminøse superkjemper som Canopus, Rigel eller Betelgeuse.[70] Likevel er luminositeten til Sirius 25ganger så høy som solens.[7] Den nærmeste stjernen til Sirius er Procyon, 1,6parsec (5,24lysår) unna.[71] Voyager 2, som ble skutt opp i 1977 for å studere de fire gasskjempene i solsystemet, er forventet å passere innenfor 4,3lysår fra Sirius om ca. 296 000år.[72]

Stjernesystem

[rediger | rediger kilde]
👁 Image
Bilde av Sirius-systemet hvor pigglignende mønstre kommer av bærebjelkene for overføringsristen. Den lyse kilden er Sirius B.

Sirius er et dobbeltstjernesystem. To hvite stjerner går i bane rundt hverandre i en avstand på ca. 20AE[g] – omtrent avstanden mellom solen og Uranus – og med en periode på 50,1år. Den lyseste stjernen, kalt SiriusA, er en hovedseriestjerne av spektraltype A1V, og med en estimert overflatetemperatur på 9 940K.[8] Ledsageren, SiriusB, har allerede passert hovedserien og blitt en hvit dverg. SiriusB var en gang den mest massive, men er i dag under halvparten så massiv og en ti tusendel så luminøs som SiriusA.[73]

Alderen til systemet estimeres til ca. 230millioner år. Tidlig i livsløpet antas det å ha vært to blåhvite stjerner som gikk rundt hverandre i en elliptisk bane på 9,1år.[73] Målinger foretatt av IRAS viser at systemet stråler ut høyere nivåer av infrarød stråling enn forventet. Dette kan indikere støv i systemet, som anses for uvanlig for en dobbeltstjerne.[71][74] Bilde tatt av Chandra X-ray Observatory viser at SiriusB overskinner den lyse ledsageren siden den er en sterkere røntgenkilde.[75]

👁 Image
En kunstners fremstilling av SiriusA og SiriusB. SiriusA er den største av de to stjernene.

SiriusA har en dobbelt så stor masse som solen.[7][76] Radiusen har blitt målt med et astronomisk interferometer og gir en vinkeldiameter på 5,936±0,016mas. Den projiserte rotasjonshastigheten er 16km/s,[10] og gir ingen betydelig utflating av skiven.[77] Dette er stikk motsatt av for Vega, som er omtrent på samme størrelse og roterer hele 274km/s og har en prominent bul rundt ekvator.[78] Et svakt magnetfelt har blitt oppdaget på overflaten av SiriusA.[79]

Modeller antyder at stjernen ble dannet ved kollaps av en molekylsky, og etter 10millioner år ble den indre energigenereringen fullt og helt drevet av kjernefysiske reaksjoner. Kjernen ble konvektiv og utnyttet CNO-syklusen til energigenerering.[77] Det antas at SiriusA vil ha brukt opp alt av hydrogen innen én milliard år etter dannelsen, og at den på det tidspunktet vi gå gjennom en fase som rød kjempe før den blir en hvit dverg.

SiriusA klassifiseres som en Am-stjerne fordi spekteret viser dype metalliske absorpsjonslinjer som indikerer en økning i grunnstoffer tyngre enn helium, slik som jern.[80][71][77] Sammenlignet med solen er andelen jern i atmosfæren på SiriusA gitt ved 👁 {\displaystyle {\begin{smallmatrix}[{\frac {Fe}{H}}]=0.5\end{smallmatrix}}}
,[9] som tilsvarer 100,5 og betyr at den har 316% av andelen jern i solens atmosfære. Det er imidlertid lite sannsynlig at den høye forekomsten av jern på overflaten er gjeldende over hele stjernen, men at jerntoppene og tunge metaller blir relativt levitert mot overflaten.[77]

👁 Image
Banen til SiriusB rundt A sett fra jorden (skråstilt ellipse) og sett rett på (bred horisontal ellipse).

Sirius B har en masse omtrent som solen og er av de mest massive hvite dvergene (0,98solmasser)[81] man kjenner til – nesten det dobbelte av det vanlige 0,5–0,6solmasser. Likevel er den samme massen sammenpakket til et volum omtrent som jordens.[81] Overflatetemperaturen er omtrent 25 200K.[7] Siden det ikke finnes noen indre varmekilde, vil SiriusB sakte kjøles etter hvert som den gjenværende varmen stråles ut i rommet over en periode på over to milliarder år.[82]

En hvit dverg dannes etter at stjerner har utviklet seg fra hovedserien og deretter passert gjennom en fase som rød kjempe. Dette oppstod da SiriusB var mindre enn halvparten så gammel som den er i dag, rundt 120millioner år siden. Den opprinnelige stjernen er estimert til å ha vært 5solmasser og en B-type-stjerne (omtrent B4–5) mens den forsatt var i hovedserien.[7][83][84] Da den passerte gjennom fasen som rød kjempe, kan SiriusB ha økt metallisiteten til SiriusA.

Stjernen består primært av en blanding karbon og oksygen som ble generert av heliumfusjonen i stjernens forfedre.[7] Dette er dekket av en tynn kappe av lettere grunnstoffer hvor massen er segregert etter masse på grunn av den høye overflategravitasjonen.[85] Derfor er den ytre atmosfæren til SiriusB nå nesten ren hydrogen – grunnstoffet med lavest masse – og ingen andre grunnstoffer er synlige i stjernens spektrum.[86]

Stjernehopen Sirius

[rediger | rediger kilde]

I 1909 foreslo Ejnar Hertzsprung at Sirius var en del av Ursa Major-gruppen, basert på observasjoner av systemets bevegelser over himmelen. Ursa Major-gruppen er et sett med 220stjerner som deler en felles bevegelse gjennom rommet, og som en gang ble dannet som medlemmer av en åpen stjernehop som siden har blitt gravitasjonelt frigjort fra hverandre.[87]

Analyser fra 2003 og 2005 stiller imidlertid spørsmål ved om Sirius er med i denne gruppen. Ursa Major-gruppen har en estimert alder på 500±100millioner år, mens Sirius, som har en metallisitet lignende solens, har en alder som er halvparten av dette og dermed er for ung til å tilhøre gruppen.[7][88][89] Sirius kan i stedet være et medlem av den foreslåtte Sirius-hopen, sammen med andre spredte stjerner som Beta Aurigae, Alfa Coronae Borealis, Beta Crateris, Beta Eridani og Beta Serpentis.[90] Dette er en av tre store hoper som ligger innenfor 500lysår (150parsec) fra solen. De andre to er Hyadene og Pleiadene, og hver av disse hopene består av hundrevis av stjerner.[91]

Etymologi og kulturell betydning

[rediger | rediger kilde]

Det mest vanlige brukte egennavnet for denne stjernen kommer fra det latinske Sīrius, fra det gammelgreske Σείριος (Seirios, «glødende» eller «tenneren»),[92] selv om det greske ordet i seg selv kanskje har blitt importert fra andre steder i den arkaiske tidsperioden.[93]. En kilde antyder en link til den egyptiske guden Osiris.[94] Navnets tidligste nedtegninger bruker datoer fra det 7. århundre f.Kr. i hesiods poetiske verk Arbeid og dager.[93]

Sirius har over femti andre betegnelser og navn knyttet til seg.[62] I Geoffrey Chaucers essay A Treatise on the Astrolabe bærer den navnet Alhabor, og er avbildet med en jakthunds hode. Dette navnet er mye brukt i middelalderens astrolabium fra Vest-Europa.[13] I sanskrit er stjernen kjent som Mrgavyadha («hjortejegeren») eller Lubdhaka («jeger»). Som Mrgavyadha representerer stjernen Rudra (Shiva).[95] I malayalam refereres stjernen til som Makarajyoti og har en religiøs betydning for pilegrimsenteret Sabarimala.[96] På skandinavisk har stjernen blitt kjent som Lokabrenna («brenning utført av Loke» eller «Lokes fakkel»).[97]

I middelalderens astrologi var Sirius en behenisk fiksstjerne,[98] forbundet med beryll og einerslekten. Det astrologiske symbolet 👁 Image
 ble oppført av Heinrich Cornelius Agrippa.[99] Mange kulturer har historisk anlagt spesielle betydninger til Sirius, spesielt i forhold til hunder. Faktisk er den på folkemunne ofte kalt «Hundestjernen», som den klareste stjernen i stjernebildet Store hund.

Stjernen ble klassisk avbildet som Orions hund. Antikkens grekere trodde at Sirius' utstrålinger kunne påvirke hunder negativt, slik at de oppførte deg unormalt under «hundedagene», de varmeste dagene om sommeren. Romerne kjente disse dagene som dies caniculares, og stjernen Sirius ble kalt Canicula, «den lille hund». De antok at den overdrevne pesingen til hundene på varme dager gjorde at de var utsatte for uttørking og sykdom. I ekstreme tilfeller kunne en skummende hund ha rabies, som kunne infisere og drepe mennesker som var blitt bitt.[24] I Iliaden beskriver Homer Akilles' ankomst mot Troja med disse ordene:

«

Sirius stiger sent på den mørke, flytende himmelen
Om sommernetter, stjernen av stjerner,
Orions hund kalles den, lysest
Av alle, men et ondt varsel, som bringer varme
Og feber til lidende menneskehet.[100]

»

I den iranske mytologien, spesielt i persisk mytologi og i zoroastrismem – antikkens religion i Perserriket, fremstår Sirius som Tishtrya og anses som en regnmaker (Tishtar i nypersisk litteratur). Foruten passasjer i de hellige bøker i Avesta, er det avestiske språkets Tishtrya fulgt av Tir i middelpersisk og nypersisk også avbildet i den persiske episke Shahname av Firdausi. På grunn av konseptet med yazataer, krefter som er «verdig tilbedelse», er Tishtrya en guddom over regn og fruktbarhet og en motstander av Apaosha, demonen for tørke. I denne kampen er Tishtrya avbildet som en vakker hvit hest.[101][102][103][104]

I den kinesiske astronomien er stjernen kjent som stjernen av «himmelulven» (kinesisk og japansk: 天狼; kinesisk romanisering: Tiānláng; japansk romanisering: Tenrō;[105] i herskapet Jing (井宿) Lengre unna, ble Sirius også blant urfolkene i Nord-Amerika forbundet med hjørnetenner; seriene og Tohono O'odham i sørvest nedtegnet stjernen som en hund som fulgte fjellsauene, mens blackfootene kalte den «hundefjes». Cherokeene koblet Sirius med Antares som en hundestjernevokter i hver av endene av «sjelestien». Pawneene i Nebraska hadde flere forbindelser; Ulvestammen (Skidi) kjente den som «Ulvestjernen», mens andre grener kjente den som «Coyotestjernen». Lengre nord kalte de alaskiske inuittene ved Beringstredet den for «Månehunden».[106]

Flere kulturer forbandt også stjernen med pil og buer. De antikke kineserne så for seg en stor pil og bue over den sørlige himmelen, dannet av stjernebildene Akterstavnen og Store hund. I dette peker pilspissen mot ulven Sirius. En lignende sammenheng er avbildet på Hathor-tempelet i Dendera, hvor gudinnen Satis har tegnet sin pil mot Hathor (Sirius). I senere persisk kultur ble stjernen, kjent som «Tir», også portrettert som selve pilen.[107]

Sirius er nevnt i Surah, An-Najm («Stjernen»), i Koranen, hvor den er gitt navnet الشِّعْرَى (translitterasjon: aš-ši‘rā eller ash-shira; lederen).[108] Verset er: «وأنَّهُ هُوَ رَبُّ الشِّعْرَى», «At han er Herren av Sirius (den mektige stjerne)» (An-Najm:49).[109] Ibn Kathir sa i sin kommentar «Ibn 'Abbas, Mujahid, Qatada og Ibn Zayd sa om Ash-Shi`ra at det er den lyse stjernen, kalt Mirzam Al-Jawza' (Sirius), som en gruppe arabere brukte å tilbe.»[110] Det alternative navnet Aschere, brukt av Johann Bayer, er avledet fra dette.[12]

Innen teosofien antas det at de syv stjernene av Pleiadene utstråler den spirituelle energien til de syv strålene fra de galaktiske logoene til de syv stjernene i Store bjørn, så til Sirius. Derifra sendes via solen til jordens gud (Sanat Kumara) før de til slutt sendes gjennom de syv herrene av de syv stråler og til menneskerasen.[111]

Dogon-folket er en etnisk gruppe i Mali i Vest-Afrika, som angivelig har tradisjonell astronomisk kunnskap om Sirius som normalt ville vært ansett umulig uten bruk av teleskoper. Ifølge Marcel Griaules bøker Conversations with Ogotemmêli og The Pale Fox, kjente de til den ca. femti år lange omløpsperioden til SiriusA og SiriusB før de vestlige astronomene. De refererer også til en tredje stjerne som hører til systemet. Robert Temples bok The Sirius Mystery krediterer dem med kunnskapen om de fire Galileiske måner rundt Jupiter og ringene rundt Saturn. Dette har imidlertid vært gjenstand for kontroverser og spekulasjoner. Ifølge en artikkel i 1978 i det amerikanske magasinet Skeptical Inquirer, er det mulig at det skyldes kulturell kontaminasjon.[112] Det har også blitt antydet at kontaminatorer kan ha vært etnografene selv.[113][114] Andre ser imidlertid denne forklaringen som svært forenklet.[115]

👁 Image
Yoonir, symbolet for universet i sererreligionen.[116][117]

Sererreligion

[rediger | rediger kilde]

I religionen til sererfolket i Senegal, Gambia og Mauritania blir Sirius kalt Yoonir fra sererspråket (og noen av de canginspråklige, som alle er etnisk serere). Stjernen Sirius er en av de viktigste og helligste stjernene i deres religiøse kosmologi og symbolisme. De sereriske høyprestene og prestinnene (Saltiqer, arvelige «regnprester»[118]) fører diagrammer over Yoonir for å forutse regnvær og gjøre det mulig for sereriske bønder å starte settingen av frø. I sererisk religiøs kosmologi er den symbolet på universet.[116][117]

Moderne tradisjoner

[rediger | rediger kilde]

Sirius er jevnlig et subjekt brukt i science fiction og tilhørende populærkultur,[119] og også et subjekt i poesien.[120] Sirius er også en del av våpenet til Macquarie University, og navnet på universitetet alumnijournal.[121] I november 1999 ble navnet på den nordamerikanske satellittradioselskapet Satellite CD Radio, Inc. endret til Sirius Satellite Radio, oppkalt etter den «klareste stjernen på nattehimmelen».[122] Komponisten Karlheinz Stockhausen har blitt hevdet å ha sagt ved flere anledninger at han kom fra en planet i Sirius-systemet.[123][124] Astronomen Noah Brosch har spekulert i om navnet på skikkelsen Sirius Black fra Harry Potter-fortellingene, som har en unik evne til å forvandle seg til en sort hund, kan ha blitt inspirert av «SiriusB».[120]

Sirius er en av de 27stjernene i Brasils flagg, hvor den representerer delstaten Mato Grosso.[125]

Syv skip fra Storbritannias marine har blitt kalt HMS «Sirius»: Et flaggskip i første flåte til Australia i 1788, en fregatt fra 1797 som tjenestegjorde under Napoleonskrigene, en fregatt fra 1813, en propelldrevet kanonsjalupp fra 1868, en armert krysser fra 1892 som tjenestejorde under første verdenskrig, en lettcruiser fra 1938 som tjenestegjorde under andre verdenskrig og en fregatt fra 1964 som var i tjeneste frem til 1994[126]. Den australske Royal Australian Navy har senere oppkalt et fartøyet HMAS «Sirius» O266 etter dette flaggskipet.[127] I tillegg til den svenske marinens to torpoedobåter HMS «Sirius» (1903) og HMS «Sirius» (T122), har USA fartøyet USNS «Sirius» (T-AFS-8) i tillegg til én-motors flyet Lockheed Model 8 Sirius, det første som ble fløyet av Charles Lindbergh.[128] Navnet ble også tatt i bruk av Mitsubishi Motors Corporation for Mitsubishi Sirius engine i 1980.[129]

Noter og referanser

[rediger | rediger kilde]
Noter
  1. 1 2 3 4 Astrometriske data, speilet av SIMBAD fra Hipparcos-katalogen, gjelder til sentrum av massen for Sirius-systemet. Se Den europeiske romfartsorganisasjonen 1997, §2.3.4 harvnb error: no target: CITEREFDen_europeiske_romfartsorganisasjonen1997 (help) og VizieR, Sirius harvnb error: no target: CITEREFVizieR,_Sirius (help)
  2. 1 2 For tilsynelatende størrelsesklasse m og parallakse π, er den absolutte størrelsesklassen Mv for Sirius A gitt ved:
    👁 {\displaystyle {\begin{smallmatrix}M_{v}\ =\ m+5(\log _{10}{\pi }+1)\ =\ -1.47+5(\log _{10}{0.37921}+1)\ =\ 1.42\end{smallmatrix}}}
    Se: Tayler 1994, s.16 harvnb error: no target: CITEREFTayler1994 (help)
  3. ↑ Bolometrisk luminositet for Sirius B kalkulert fra L=4πR2σTeff4. (Dette forenkles til Ls=(Rs)^2*(Ts)^4, hvor Ls, Rs og Ts er luminositet, radius og temperatur, alle relative til solverdier) Se: Tayler 1994, s.16 harvnb error: no target: CITEREFTayler1994 (help)
  4. ↑ Basert på kalkulasjoner fra data fra Hipparcos Sky and Telescope 1998, s.60 harv error: no target: CITEREFSky_and_Telescope1998 (help)
  5. ↑ Sothis er navnet på en stjerne som egypterne anså som usedvanlig lyssterk. Stjernen er ikke klart identifisert, men det finnes nok spor til at moderne astronomer nesten er unisont enige om at det er Sirius som er Sothis.
  6. ↑ To fulle omløp på 50,09år etter periastronepoken av 1894,13 gir et årstall på 1994,31.
  7. ↑ 1lysår=63 241AE; store halvakse =avstand × tan(utgående vinkel) =8,6 × 63 241 × tan(7,56″) =19,9AE, omtrent
Referanser
  1. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 SIMBAD, Sirius A. sfn error: no target: CITEREFSIMBAD,_Sirius_A (help)
  2. 1 2 SIMBAD, Sirius B. sfn error: no target: CITEREFSIMBAD,_Sirius_B (help)
  3. 1 2 3 4 5 McCook & Sion 2006. sfn error: no target: CITEREFMcCookSion2006 (help)
  4. ↑ Hoffleit & Warren 1991. sfn error: no target: CITEREFHoffleitWarren1991 (help)
  5. 1 2 van Leeuwen 2007, s.653–664. sfn error: no target: CITEREFvan_Leeuwen2007 (help)
  6. ↑ van den Bos 1960, s.145–151. sfn error: no target: CITEREFvan_den_Bos1960 (help)
  7. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 Liebert et al. 2005, s.L69–L72. sfn error: no target: CITEREFLiebertYoungArnettHolberg2005 (help)
  8. 1 2 3 Adelman 2004, s.1–11.
  9. 1 2 Qiu et al. 2001, s.953–965. sfn error: no target: CITEREFQiuZhaoChenLi2001 (help)
  10. 1 2 Royer et al. 2002, s.105–121. sfn error: no target: CITEREFRoyerGerbaldiFaraggianaGómez2002 (help)
  11. 1 2 Holberg et al. 1998, s.935–942. sfn error: no target: CITEREFHolbergBarstowBruhweilerCruise1998 (help)
  12. 1 2 3 Hinckley 1899, s.117–125. sfn error: no target: CITEREFHinckley1899 (help)
  13. 1 2 Gingerich 1987, s.89–104. sfn error: no target: CITEREFGingerich1987 (help)
  14. ↑ Nagendra Kumar 2002, s.794. sfn error: no target: CITEREFNagendra_Kumar2002 (help)
  15. ↑ Spahn, Hadamitzky & Fujie-Winter 1996, s.724. sfn error: no target: CITEREFSpahnHadamitzkyFujie-Winter1996 (help)
  16. ↑ van Altena, Lee & Hoffleit 1995. sfn error: no target: CITEREFvan_AltenaLeeHoffleit1995 (help)
  17. ↑ Schaaf 2008, s.94. sfn error: no target: CITEREFSchaaf2008 (help)
  18. ↑ Peryman, Lindegren & Kovalevsky 1997, s.L49–L52. sfn error: no target: CITEREFPerymanLindegrenKovalevsky1997 (help)
  19. ↑ Perryman 2010. sfn error: no target: CITEREFPerryman2010 (help)
  20. ↑ Wendorf 2001, s.500. sfn error: no target: CITEREFWendorf2001 (help)
  21. 1 2 Holberg 2007, s.4–5. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  22. ↑ Holberg 2007, s.19. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  23. 1 2 Holberg 2007, s.16–17. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  24. 1 2 Holberg 2007, s.20. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  25. ↑ Ovid, Fasti, linje 901–942. sfn error: no target: CITEREFOvid,_Fasti (help)
  26. ↑ Holberg 2007, s.32. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  27. ↑ Holberg 2007, s.25. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  28. ↑ Holberg 2007, s.25–26. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  29. ↑ Holberg 2007, s.26. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  30. ↑ Henry 1907, s.101–104. sfn error: no target: CITEREFHenry1907 (help)
  31. ↑ Hamacher, Duane & Frew 2010, s.220–234. sfn error: no target: CITEREFHamacherDuaneFrew2010 (help)
  32. ↑ Aitken 1942, s.103–112. sfn error: no target: CITEREFAitken1942 (help)
  33. ↑ Holberg 2007, s.41–42. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  34. ↑ Daintith et al. 2010, s.442. sfn error: no target: CITEREFDaintithMitchellTootillGjertsen2010 (help)
  35. ↑ Huggins 1868, s.529–564. sfn error: no target: CITEREFHuggins1868 (help)
  36. ↑ Bessel 1844, s.136–141. sfn error: no target: CITEREFBessel1844 (help)
  37. ↑ Flammarion 1877, s.186–189. sfn error: no target: CITEREFFlammarion1877 (help)
  38. ↑ Craig et al. sfn error: no target: CITEREFCraig_et_al (help)
  39. ↑ Benest & Duvent 1995, s.621–628. sfn error: no target: CITEREFBenestDuvent1995 (help)
  40. ↑ Bonnet-Bidaud & Pantin 2008, s.651–655. sfn error: no target: CITEREFBonnet-BidaudPantin2008 (help)
  41. ↑ Adams 1915, s.236–237. sfn error: no target: CITEREFAdams1915 (help)
  42. ↑ Holberg 2005, s.1503. sfn error: no target: CITEREFHolberg2005 (help)
  43. ↑ Brown & Twiss 1958, s.222–237. sfn error: no target: CITEREFBrownTwiss1958 (help)
  44. ↑ Brown & Weaver 2005. sfn error: no target: CITEREFBrownWeaver2005 (help)
  45. ↑ McGourty 2005. sfn error: no target: CITEREFMcGourty2005 (help)
  46. ↑ Bond 2005. sfn error: no target: CITEREFBond2005 (help)
  47. ↑ Barstow et al. 2005, s.1134–1142. sfn error: no target: CITEREFBarstowBondHolbergBurleigh2005 (help)
  48. ↑ Holberg 2007, s.157. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  49. ↑ Ceragioli 1995, s.187–226. sfn error: no target: CITEREFCeragioli1995 (help)
  50. ↑ Holberg 2007, s.158. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  51. ↑ Holberg 2007, s.161. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  52. ↑ Holberg 2007, s.162. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  53. 1 2 3 Whittet 1999, s.355–359. sfn error: no target: CITEREFWhittet1999 (help)
  54. ↑ Holberg 2007, s.163. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  55. ↑ Jiang 1992. sfn error: no target: CITEREFJiang1992 (help)
  56. ↑ Jiang 1993, s.223–228. sfn error: no target: CITEREFJiang1993 (help)
  57. ↑ Schlosser & Bergmann 1985, s.45–46. sfn error: no target: CITEREFSchlosserBergmann1985 (help)
  58. ↑ McCluskey 1987, s.87. sfn error: no target: CITEREFMcCluskey1987 (help)
  59. ↑ van Gent 1987, s.87–89. sfn error: no target: CITEREFvan_Gent1987 (help)
  60. ↑ Kuchner & Brown 2000, s.827–832. sfn error: no target: CITEREFKuchnerBrown2000 (help)
  61. ↑ Hubble News Desk 2005. sfn error: no target: CITEREFHubble_News_Desk2005 (help)
  62. 1 2 Holberg 2007, s.xi. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  63. ↑ Espenak 2001. sfn error: no target: CITEREFEspenak2001 (help)
  64. ↑ Holberg 2007, s.82. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  65. ↑ Darling. sfn error: no target: CITEREFDarling (help)
  66. ↑ Stargazers 2000. sfn error: no target: CITEREFStargazers2000 (help)
  67. ↑ Henshaw 1984, s.221–222. sfn error: no target: CITEREFHenshaw1984 (help)
  68. ↑ Mullaney 2008. sfn error: no target: CITEREFMullaney2008 (help)
  69. 1 2 Henry 2006. sfn error: no target: CITEREFHenry2006 (help)
  70. ↑ Royal Astronomical Society of New Zealand. sfn error: no target: CITEREFRoyal_Astronomical_Society_of_New_Zealand (help)
  71. 1 2 3 SolStation. sfn error: no target: CITEREFSolStation (help)
  72. ↑ Angrum 2005. sfn error: no target: CITEREFAngrum2005 (help)
  73. 1 2 Holberg 2007, s.214. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  74. ↑ Backman, Gillett & Low 1986.
  75. ↑ Brosch 2008, s.126. sfn error: no target: CITEREFBrosch2008 (help)
  76. ↑ Bragança 2003. sfn error: no target: CITEREFBragança2003 (help)
  77. 1 2 3 4 Kervella et al. 2003, s.681–688. sfn error: no target: CITEREFKervellaTheveninMorelBorde2003 (help)
  78. ↑ Aufdenberg & Ridgway 2006, s.664–675. sfn error: no target: CITEREFAufdenbergRidgway2006 (help)
  79. ↑ Petit 2011, s.L13. sfn error: no target: CITEREFPetit2011 (help)
  80. ↑ Aurière 2010, s.A40. sfn error: no target: CITEREFAurière2010 (help)
  81. 1 2 University of Leicester 2005. sfn error: no target: CITEREFUniversity_of_Leicester2005 (help)
  82. ↑ Imamura 1995. sfn error: no target: CITEREFImamura1995 (help)
  83. ↑ Siess 2000. sfn error: no target: CITEREFSiess2000 (help)
  84. ↑ Palla 2005, s.196–205.
  85. ↑ Koester & Chanmugam 1990, s.837–915. sfn error: no target: CITEREFKoesterChanmugam1990 (help)
  86. ↑ Holberg et al. 2004, s.1514. sfn error: no target: CITEREFHolbergBarstowBurleighKruk2004 (help)
  87. ↑ Frommert & Kronberg 2003. sfn error: no target: CITEREFFrommertKronberg2003 (help)
  88. ↑ King et al. 2003, s.1980–2017. sfn error: no target: CITEREFKingVillarrealSoderblomGulliver2003 (help)
  89. ↑ Croswell 2005. sfn error: no target: CITEREFCroswell2005 (help)
  90. ↑ Eggen 1992, s.493–1504. sfn error: no target: CITEREFEggen1992 (help)
  91. ↑ Olano 2001, s.295–308. sfn error: no target: CITEREFOlano2001 (help)
  92. ↑ Liddell & Scott 1980. sfn error: no target: CITEREFLiddellScott1980 (help)
  93. 1 2 Holberg 2007, s.15–16. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  94. ↑ Brosch 2008, s.21. sfn error: no target: CITEREFBrosch2008 (help)
  95. ↑ Magee 1995. sfn error: no target: CITEREFMagee1995 (help)
  96. ↑ The Hindu, 14. februar 2013. sfn error: no target: CITEREFThe_Hindu (help)
  97. ↑ Rydberg 1889. sfn error: no target: CITEREFRydberg1889 (help)
  98. ↑ Tyson & Freake 1993. sfn error: no target: CITEREFTysonFreake1993 (help)
  99. ↑ Agrippa 1533. sfn error: no target: CITEREFAgrippa1533 (help)
  100. ↑ Homer 1997, 22.33–37. sfn error: no target: CITEREFHomer1997 (help)
  101. ↑ Doostkhah 1996. sfn error: no target: CITEREFDoostkhah1996 (help)
  102. ↑ West 2004. sfn error: no target: CITEREFWest2004 (help)
  103. ↑ Razi 2002. sfn error: no target: CITEREFRazi2002 (help)
  104. ↑ Ferdowsi 2003. sfn error: no target: CITEREFFerdowsi2003 (help)
  105. ↑ Holberg 2007, s.22. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  106. ↑ Holberg 2007, s.23. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  107. ↑ Holberg 2007, s.24. sfn error: no target: CITEREFHolberg2007 (help)
  108. ↑ Staff 2007. sfn error: no target: CITEREFStaff2007 (help)
  109. ↑ University of Southern California, Center for Muslim-Jewish Engagement 2007. sfn error: no target: CITEREFUniversity_of_Southern_California,_Center_for_Muslim-Jewish_Engagement2007 (help)
  110. ↑ Tafsir Ibn Kathir. sfn error: no target: CITEREFTafsir_Ibn_Kathir (help)
  111. ↑ Baker 1977. sfn error: no target: CITEREFBaker1977 (help)
  112. ↑ Ridpath 1978. sfn error: no target: CITEREFRidpath1978 (help)
  113. ↑ de Montellano. sfn error: no target: CITEREFde_Montellano (help)
  114. ↑ Coppens. sfn error: no target: CITEREFCoppens (help)
  115. ↑ Apter 1999, s.95–129. sfn error: no target: CITEREFApter1999 (help)
  116. 1 2 Gravrand 1990, s.20–21 og 149–155. sfn error: no target: CITEREFGravrand1990 (help)
  117. 1 2 Faik-Nzuji & Clémentine 1997, s.5, 27 og 115. sfn error: no target: CITEREFFaik-NzujiClémentine1997 (help)
  118. ↑ Galvan 2004, s.86–135. sfn error: no target: CITEREFGalvan2004 (help)
  119. ↑ Writing Science Fiction & Fantasy 1993, s.108. sfn error: no target: CITEREFWriting_Science_Fiction_&_Fantasy1993 (help)
  120. 1 2 Brosch 2008, s.33. sfn error: no target: CITEREFBrosch2008 (help)
  121. ↑ Macquarie University 2007. sfn error: no target: CITEREFMacquarie_University2007 (help)
  122. ↑ Net Industries, LLC. sfn error: no target: CITEREFNet_Industries,_LLC (help)
  123. ↑ McEnery 2001. sfn error: no target: CITEREFMcEnery2001 (help)
  124. ↑ The Guardian 2005. sfn error: no target: CITEREFThe_Guardian2005 (help)
  125. ↑ Duarte. sfn error: no target: CITEREFDuarte (help)
  126. ↑ Henderson & Stanbury 1988, s.38. sfn error: no target: CITEREFHendersonStanbury1988 (help)
  127. ↑ Royal Australian Navy. sfn error: no target: CITEREFRoyal_Australian_Navy (help)
  128. ↑ van der Linden 2000. sfn error: no target: CITEREFvan_der_Linden2000 (help)
  129. ↑ Mitsubishi Motors Corporation 2007. sfn error: no target: CITEREFMitsubishi_Motors_Corporation2007 (help)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Bøker
  • Agrippa, Heinrich Cornelius (1533). De Occulta Philosophia (på engelsk). ISBN90-04-09421-0.
  • Brosch, Noah (2008). Sirius Matters (på engelsk). Springer. ISBN1-4020-8318-1.
  • Daintith, John; Mitchell, Sarah; Tootill, Elizabeth; Gjertsen, D. (1994). Biographical Encyclopedia of Scientists (på engelsk). CRC Press. ISBN0-7503-0287-9.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Doostkhah, Jalil (1996). Avesta. Kohantarin Sorōdhāye Irāniān (på engelsk). Teheran: Morvarid Publications. ISBN964-6026-17-6.
  • Faik-Nzuji, Madiya C.; Faik-Nzuji , Clementine M. (1997). Tracing Memory: A Glossary of Graphic Signs and Symbols in African Art and Culture (Mercury Series) (på engelsk). Louvain, Belgia. ISBN0-660-15965-1.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Ferdowsi, A. (2003). Shahnameh e Ferdowsi (på engelsk). Bank Melli Iran Publications. ISBN964-93135-3-2.
  • Galvan, Dennis Charles (2004). The State Must be our Master of Fire: How Peasants Craft Culturally Sustainable Development in Senegal (på engelsk). Berkeley: University of California Press. ISBN978-0-520-23591-5.
  • Gravrand, Henry (1990). La civilisation sereer: Pangool (på engelsk). Les Nouvelles Editions Africaines du Senegal. ISBN2-7236-1055-1.
  • Henderson, G.; Stanbury, M. (1988). The Sirius: Past and Present (på engelsk). Sydney: Collins. ISBN0-7322-2447-0.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Holberg, J.B.; Barstow, M.A.; Burleigh, M.R.; Kruk, J.W.; Hubeny, I.; Koester, D. (2004). «FUSE observations of Sirius B». Bulletin of the American Astronomical Society (på engelsk). 36. Bibcode:2004AAS...20510303H.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Hinckley, Richard Allen (1899). Star-names and Their Meanings (på engelsk). New York: G. E. Stechert.
  • Holberg, J.B. (2007). Sirius: Brightest Diamond in the Night Sky (på engelsk). Chichester, UK: Praxis Publishing. ISBN0-387-48941-X.
  • Homer (1997). Iliad (på engelsk). Indianapolis: Hackett. ISBN978-0-87220-352-5.[Oversatt av Stanley Lombardo]
  • Koester, D.; Chanmugam, G. (1990). «Physics of white dwarf stars». Reports on Progress in Physics (på engelsk). 53 (7). Bibcode:1990RPPh...53..837K. doi:10.1088/0034-4885/53/7/001.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Liddell, Henry G.; Scott, Robert (1980). Greek-English Lexicon (på engelsk) (forkortet utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN0-19-910207-4.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Singh, Nagendra Kumar (2002). Encyclopaedia of Hinduism, A Continuing Series (på engelsk). Anmol Publications PVT. LTD. ISBN81-7488-168-9.
  • Razi, Hashem (2002). Encyclopaedia of Ancient Iran (på engelsk). Teheran: Sokhan Publications. ISBN964-372-027-6.
  • Redaktørene av Asimov's Science Fiction og Analog (1993). Writing Science Fiction & Fantasy (på engelsk). St. Martin's Griffin. ISBN978-0-312-08926-9.
  • Rydberg, Viktor (1889). Rasmus Björn Anderson, red. Teutonic mythology (på engelsk). S. Sonnenschein & co.
  • Schaaf, Fred (2008). The Brightest Stars (på engelsk). Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons. ISBN0-471-70410-5.
  • Spahn, Mark; Hadamitzky, Wolfgang; Fujie-Winter, Kimiko (1996). The Kanji dictionary (på engelsk). Tuttle Publishing. ISBN0-8048-2058-9.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • Tayler, Roger John (1994). The Stars: Their Structure and Evolution (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN0-521-45885-4.
  • Tyson, Donald; Freake, James (1993). Three Books of Occult Philosophy (på engelsk). Llewellyn Worldwide. ISBN0-87542-832-0.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • van Altena, W. F.; Lee, J. T.; Hoffleit, E. D. (1995). The general catalogue of trigonometric parallaxes (på engelsk) (4 utg.). Yale University Observatory.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)[CDS-ID I/238A]
  • Wendorf, Fred; Schild, Romuald (2001). Holocene Settlement of the Egyptian Sahara: Volume 1, The Archaeology of Nabta Plain (på engelsk). Springer. ISBN0-306-46612-0.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  • West, E.W. (2004). Pahlavi Texts (på engelsk). Routledge Curzon. ISBN0-7007-1544-4.
Artikler
Annen trykt litteratur
  • Adelman, Saul J. (8.–13. juli 2004). «The Physical Properties of normal A stars». Proceedings of the International Astronomical Union. Poprad, Slovakia: Cambridge University Press. Bibcode:2004IAUS..224....1A.
  • Backman, D.E. (30. juni 1986 – 11. juli 1986). «IRAS observations of nearby main sequence stars and modeling of excess infrared emission». Proceedings, 6th Topical Meetings and Workshop on Cosmic Dust and Space Debris. Toulouse, France: COSPAR and IAF. Bibcode:1986AdSpR...6...43B. ISSN 0273-1177.Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Ovid (8 f.Kr). Fasti. IV. Roma.Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Palla, Francesco (16.–20. mai 2005). «Stellar evolution before the ZAMS». Proceedings of the international Astronomical Union 227. Italy: Cambridge University Press. Bibcode:2005IAUS..227..196P.
Nettsider

Coppens, Philip. «Dogon Shame» (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. februar 2013. Besøkt 13. oktober 2007.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Kategorier:
Skjulte kategorier: