nattergal

Nattergalen har gråhvit underside og brun overside med rustbrun hale. Den måler 16 centimeter. Hannen og hunnen er like. Sangen foregår nattestid, men også i tidlige morgener. Den består av fløytetoner som repeteres på måltrostvis, samt smattende og trommende lyder. Under gunstige forhold kan sangen høres på opptil to kilometers avstand.

Nattergalens nære slektning, sørnattergalen, har en noe mer rødbrun (ikke gråbrun) overside og lysere underside enn nattergalen. Den er svært sjelden i Norge, men er vanlig sørover i Europa.

Arten hekker fra Sør-Skandinavia og Øst-Europa og videre østover til Vest-Sibir. I Norge ble den første gang konstatert syngende på Bygdøy i Oslo i 1926 og 1927, men første hekkefunn ble først konstatert på Tromøya ved Arendal i 1964. Siden har nattergalen spredt seg til mange områder rundt Oslofjorden, og den hekker nå spredt og fåtallig i de sørligste delene av landet, fra Agder til Oslofjorden, samt i de sørlige delene av Innlandet.

Det nordligste hekkefunnet er gjort på Sunnmøre. Den er observert syngende flere steder opp til Røst (1967), Hamarøy (1976) og Vågan i Lofoten (1994).

Norsk Ornitologisk Forening vurderer den norske bestanden av nattergal til 500–1000 par. Den står oppført som «nær truet» på rødlisten over truede arter. Hekkebestanden økte betydelig på 1970-tallet, men ser senere ut til å ha stabilisert seg og muligens blitt noe redusert.

Det foreligger ingen gjenfunn av ringmerkede nattergaler fra Norge til utlandet, men overvintringsområdene er trolig i de østlige delene av Afrika. Dette er i motsetning til de fleste andre afrikatrekkere fra Norge som overvintrer i den vestlige delen.

Nattergalen kommer som regel tilbake til Norge i første halvdel av mai.

• sørnattergal
• fluesnapperfamilien
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om nattergal